Hjertets visshet: Jesu urimelige mildhet og oppgjørets fred

Hjertelag, teksttolkning og livet.

Hjertelag som tolkningsprinsipp betyr dog ikke at man er overlatt til det subjektive, konturløse og den substansløse stemningsreligiøsiteten - og dermed til det høyst variable og usikre: Hjertets vishet, bibelsk forstått, er noe helt annet enn svermerisk føleri. og det å syens synd på. Hjertelaget er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Jesus tok alltid parti for de sårbare og vergeløse; stilte seg qua Guds sønn melom dem og andre som benyttet makt og teologi for å ramme disse svakere stilte personlig: Den som stiller seg i veien for kjærligheten stiller seg i veien for Gud selv. Ingen fromhet eller skrifttrohet har lov til å rokke det aller minste ved dette. De som lager vrengebilder av sine neste og glansbilder av seg selv har faktisk gått glipp av noe vesentlig.

Jesus gjenkjenner alltid Guds bilde i ethvert menneske; og det bildet kan aldri Kristus se ned på eller sågar vende seg fra. Kristus kom ikke for å kalle de rettferdige og lytefrie. Men nettopp alle oss som ikke makter livets alle utfordringer. Men dette innebærer ikke at de sårbare og vergeløse ikke kan synde og feile. Gud var og er dog aldri lenger borte enn et lite skritt fra noen av oss. Og det skrittet tar Jesus selv. Jesus reiste opp den som delvis eller helt var fratatt sin verdighet og integritet; men justerte og korrigerte kursen mildt og bestemt også hos det sårbare mennesket: “ Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.” Skal man reises opp som helt menneske, så innebærer dette alltid også ansvarliggjøring. Dette er en forutsetning for å myndiggjøre mennesket, og styrke fellesskapet. I Guds kirke er det dog allerede reservert beste plass også for den ufullkomne.

Kristus viser seg f.eks. også for Paulus da han var lengst borte fra både Gud, sin neste og seg selv. Paulus lærte den leksen som alle oss andre kristne søstre og brødre: Synd er adskillelse. Nåde er forsoning, gjenforening og frigjøring. Vi er selv helt ubetinget avhengige av den barmhjertighet og nåde som vi skal fortelle videre om til vår neste. Akkurat i møtet med virkelighetens skaper selv oppdaget Paulus at han allerede var akseptert; selv om han var “ forkastet“. Paulus, og vi andre, erfarte og erfarer Guds dypeste JA som ligger langt dypere enn andres og vårt eget nei. Han kunne altså ikke gripe og forvalte sannheten; dvs Gud. Men han ble selv grepet av nettopp Kristus, nåden og sannheten. Hjertelaget fikk endelig sin rettmessisge plass.Kristus, Guds sønn, gjorde seg sårbar og vergeløs for oss; Han lot i sin kjærlighet seg sågar korsfeste av sin ypperste skapning, mennesket. Kristus stilte seg mellom Guds vrede og oss mennesker:

Han sto opp og viste dermed at Hans kjærlighet overvinner selv døden og fortapelsen; og dermed har Han anskueliggjort at prisen allerede er betalt og livets gave er gitt og tilgjengelig. Meningen med livet? Lev det! Det er det gode budskapet vi skal gi videre. Det er det som er kirke. Kirken er nettopp stedet for leirkarene: Det sårbare og vergeløse menneske har Kristus som broder. Kristus går alltid i mellom: De sårbare og vergeløse vil Han alltid (!) skjerme. Og sårbar og vergeløs er jeg. Jesus sin bønn på korset « Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» gjelder ennå alle oss som ikke vet hva vi gjør. Dette er nåde.