Historien om stadige splittelser

Årets kirkevalg ga det resultatet som vi hadde grunn til å vente. Det har skjedd en massiv endring i befolkningens syn på ekteskapet, og det ville være naivt å tro at dette ikke skulle føre til endringer også i Den norske kirkes medlemsmasse.

Nå er tiden overmoden til å formulere positive og offensive alternativer. Dette arbeidet burde egentlig ha begynt for lenge siden. Fortsatt fragmentering bærer med seg en vedvarende risiko for ytterligere marginalisering. Målet er ikke først og fremst en strukturell samkjøring ved at alle blir med i samme trossamfunn.

KOMMENTAR: Ikke tiden for sinne, men for tårer

Snarere må målet være å etablere en plattform som det går an å stå på. Hvis hovedsaken er å sikre fremtiden for den menigheten, organisasjonen eller strukturen en selv tilhører, blir denne oppgaven større enn nødvendig. En av de største svakhetene i vår protestantiske arv er de tallrike splittelsene. Nå er det tid for å skrive nye kapitler.

Det er mye å si om de historiske betingelsene som har gitt oss dagens situasjon. En viktig forklaring er antakelig den vanskelige sammenhengen mellom årsak og utilsiktet virkning. Ett eksempel: Reformasjonen la grunnlaget for Skriften alene. Det var aldri meningen at enhver bibelleser dermed skulle sitte alene med Skriften og utforme sitt eget private bibelsyn og sin egen teologi.

En annen forklaring er hangen til å holde fast ved etablerte oppfatninger. Ikke så få i min generasjon befinner seg i dag i en krevende spagat. De vil gjerne være bibeltro, men ser at flere av standpunktene de er opplært til å inneha, er vanskelige å videreføre i møte med den kunnskap og tenkning som finnes i dag. Et godt eksempel er synet på skapelsen. Her vil noen si at de som åpner for å tolke skapelsesberetningen mer billedlig, sparker beina bort under bibeltroskapen.

Dermed påføres unge kristne store teologiske og sjelesørgeriske utfordringer. Andre vil si det helt motsatt, at det er de som avskriver en slik bibellesning som liberalteologisk, som påfører unge kristne et unødvendig vanskelig utgangspunkt i møte med et allerede sekularisert samfunn.

Så hva er kultur og tradisjon, og hva er Bibelens lære? Hvis det minste forsøk på å stille dette spørsmålet fører til at man blir avfeid som bibeltro kristen, stopper samtalen fort opp. Det er ikke så vanskelig å finne eksempler på ressurssterke unge kristne som unngår å engasjere seg i debatten fordi de ikke orker belastningen med verbale sleggeslag fra eldre kristne.

HOMOEKTESKAP: Hva nå?

En gang tidlig på 2000-tallet var jeg på et møte i regi av Retreat Bergen hvor mangeårig Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug fortalte om sine erfaringer med opplevelsen av Guds fravær. I 2000 lanserte han boken «Når Gud blir borte». Boken kom i nytt opplag for et par år siden, og har betydd mye for mange mennesker. Det gjorde inntrykk på meg både å lese boken og å høre Rimehaug fortelle.

Noe av det jeg likevel husker best fra denne kvelden, var møtet med de andre som var til stede. For i den stort sett voksne forsamlingen, jeg tror jeg var den yngste, så jeg mennesker jeg kjente til fra ulike sammenhenger. Et fellestrekk for flere av dem var at de hadde fått møte livets noen ganger harde realiteter. Til dels kan dette skyldes ukloke valg vi tar, og som vi senere må ta konsekvensene av. Men ofte skyldes det omstendigheter som blir påført oss, enten gjennom valg andre tar, eller gjennom hendelser vi ikke kan kontrollere.

Det som slo meg denne kvelden, var hvordan livet på ulike måter kan ramme oss slik at mesteparten av kreftene går med til å takle hverdagen. Da er det ikke et spørsmål om latskap eller lunkenhet, men om vanskelige og ofte uønskede erfaringer.

En kirke som ikke makter å anerkjenne dette, vil ha vanskelig for å overleve over tid. Mennesker er hele tiden i utvikling. Utfordringen er å gi rom for dette, samtidig som en holder fast ved det evangeliet som har blitt betrodd oss. Vi står til enhver tid overfor spørsmål vi ikke makter å gi fyllestgjørende svar på.

Samtidig står Jesu kall til omvendelse og frelse likefullt ved lag. En kirke som tar sikte på å nå folket med evangeliet, må gi rom for mer av den tålmodigheten som Herren selv viste disiplene sine. Ellers risikerer vi å ende opp med aktivisme og åndelige stjerneskudd som slukner etter en stund.

Gud innfrir de løftene han har gitt. Men han innfrir ikke alle våre forventninger. Noe av det virkelig vakre ved evangeliet er nettopp at Gud identifiserer seg med oss i så stor grad at han selv ble menneske. Våre erfaringer er på ingen måte utenfor Guds horisont. Tvert imot er Jesus Kristus fortsatt Guds åpenbaring. Som det heter i salmen: «Guds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Krist.»

En av de største svakhetene i vår protestantiske arv er de tallrike splittelsene. Nå er det tid for å skrive nye kapitler.