Her kjenner han på bibelhistorien

Det finnes bare en i hele verden: I Tomaskirken i Andebu blir bønn, tilbedelse sang og forkynnelse tilrettelagt for alle sanser.

- Kom og still deg der borte, på tre­gul­vet, opp­ford­rer døve­prest Marco Kanehl mens han slår på mu­sik­ken som inn­le­der hver guds­tje­nes­te i To­mas­kir­ken.

Jeg kjen­ner at ryt­me­ne brer seg fra fot­så­le­ne og til hår­røt­te­ne. Og når pres­ten drar opp vo­lu­met litt eks­tra, be­gyn­ner kirke­sto­le­ne å danse i takt med mu­sik­ken. Det sør­ger 54 bass­høy­ta­le­re for under gul­vet. Og opp­un­der taket blin­ker lys­or­ge­let tak­ten.

- Når vi har egne guds­tje­nes­ter for døv­blin­de er det mange som leg­ger seg på gul­vet for å få eks­tra nær kon­takt med mu­sik­ken, sier Kanehl, led­sa­get av en duft av rø­kel­se. For lukt er sam­men med lyd, ster­ke far­ger og mu­lig­he­ter for be­rø­ring vik­ti­ge ele­men­ter for en san­se­lig for­mid­ling av evan­ge­li­et.

Vest­fold-bygd

Nor­ges førs­te døve­prest, Con­rad Svend­sen, star­tet det dia­ko­na­le ar­bei­det blant døve i 1898 på Nord­strand i Oslo. I 1931 ble ar­bei­det ut­vi­det med kjø­pet av går­den Sukke i Ande­bu nær Tøns­berg.

I dag er ste­det byg­get ut med bo­li­ger for bru­ke­re, fag­sen­ter, skole, sne­k­ker­verk­sted, ad­mi­ni­stra­sjon og altså den helt sær­eg­ne kir­ken.

Vi krys­ser over E18 og kjø­rer gjen­nom mai-grønt Vest­fold-land­skap med vel­stel­te jor­der på alle kan­ter. Na­tu­ren står tett på over­alt og etter noen kilo­me­ter fin­ner jeg det hvite skil­tet som peker i ret­ning Signo.

Langs veien får jeg en ad­var­sel om at det fer­des men­nes­ker i om­rå­det som ikke opp­fat­ter at jeg kjø­rer bil. Det gir meg også en umid­del­bar er­kjen­nel­se:

De fles­te av be­bor­ne her kan ikke høre nat­ter­ga­len som har fun­net veien til­ba­ke til som­mer-re­si­den­sen i sko­gen rundt sen­te­ret. Mange kan hel­ler ikke er­fa­re den grøn­ne fro­dig­he­ten og blomst­rin­gen som omgir går­den eller de krem­gule kuene som bei­ter sam­men med en bek­svart hest.

Men lukte kan de. Og føle med hen­der og kropp. I følge Kanehl har mange også en evne til å sanse stem­nin­gen og atmo­sfæ­ren på ste­det de be­fin­ner seg.

- Om noen av de døv­blin­de ikke liker det de opp­le­ver i kir­ken, kan det hende at de bare rei­ser seg og går, for­tel­ler døve­pres­ten.

Ny­be­gyn­ner

Han kom­mer opp­rin­ne­lig fra Ham­burg. Etter 12 år som van­lig me­nig­hets­prest hadde han lyst på nye ut­ford­rin­ger. For to år siden fikk han jobb i Signo, det som tid­li­ge­re het Hjem­met for Døve, I dag rei­ser han rundt i Sig­nio og ved siden av Ande­bu job­ber han også i Oslo, Ber­gen og Trond­heim.

- Jeg hadde ingen kunn­skap om tegn­språk og måtte lære meg et helt nytt språk, for­tel­ler pres­ten som har tatt ut­dan­nel­se ved høy­sko­len i Sør-Trøn­de­lag ved siden av jobb.

Det er vik­tig for ham å po­eng­te­re at tegn­språk er et helt, eget språk med annen set­nings­byg­ging og gram­ma­tikk enn det vi som hø­ren­de bru­ker når vi kom­mu­ni­se­rer på norsk.

I de van­li­ge guds­tje­nes­te­ne i To­mas­kir­ken, kom­mu­ni­se­rer Kanehl på tre måter sam­ti­dig: Når han for ek­sem­pel skal lese inn­gangs­or­de­ne, kom­mer teks­ten opp på veg­gen ved siden av al­te­ret. Sam­ti­dig spil­ler han av en inn­lest ver­sjon over høyt­ta­ler­an­leg­get i til­legg til at han for­mid­ler den kir­ke­li­ge nåde­hil­sen ved hjelp av tegn og an­sikts­ut­trykk.

Lys og rekk­verk

For at bru­ker­ne skal finne veien rundt i kir­ken, er det mon­tert et rekk­verk som går rundt hele rom­met, også bak al­te­ret.

Gul­vet er også for­met med tanke på at det skal være lett å ori­en­te­re seg. Den yt­ters­te rin­gen er laget i ski­fer, med inn­felt lede­lys hele veien rundt.

For at de som har en syns­rest skal kunne se best mulig, er det ikke mon­tert vin­du­er på si­de­ne eller bak al­te­rert. Lyset slip­pes inn gjen­nom tak­vin­du­er og fra vin­du­er bak i lo­ka­let.

De som føl­ger rekk­verk eller lede­lys vil komme pas­se­re ulike «sta­sjo­ner» på sin vei kir­ken rundt, alt fra døpe­font, fel­les­skaps­tep­pet, en ro­ter­bar tre­kule med ut­skår­ne bi­bel­mo­ti­ver, al­te­ret, vann­skulp­tu­ren og en sta­tue. Kanehls håp er å kunne legge til yt­ter­li­ge­re sanse­sta­sjo­ner.

I midt­en av kir­ken lig­ger altså det spe­si­el­le mu­sikk­gul­vet, kon­stru­ert i tre, med kirke­sto­le­ne plas­sert oppå.

Ster­ke re­ak­sjo­ner

- Hva slags til­bake­mel­din­ger får dere?

- Vi får vel­dig gode til­bake­mel­din­ger, på alle måter, smi­ler døve­pres­ten fra øre til øre, og vil gjer­ne for­mid­le noen ek­semp­ler:

- Vi var spen­te på hvor­dan de døv­blin­de ville ta det, ikke minst de som er født døv­blin­de. De er vel­dig di­rek­te og ær­li­ge. Hvis det er noe de ikke liker, så går de.

- Vi ville prøve for­sik­tig. Der­som de syn­tes at det var bra i ti mi­nut­ter, er det kjempe­fint. Det viste seg at de ikke ville gå. Noen gikk ut og kom til­ba­ke. Andre lå på gul­vet og kjen­te på mu­sik­ken og var der opp til 40 mi­nut­ter.

- Vi har all­tid kirke­kaf­fe, noe som er vel­dig at­trak­tivt. Etter kaf­fen ville noen til­ba­ke til kir­ken for å opp­le­ve mer. Det var vel­dig sterkt.

- Vi så på an­sik­te­ne at de hadde det godt. Det var en sterk opp­le­vel­se. Noen gikk rundt her og en tok en duk­kert i døpe­fon­ten fordi han els­ker vann. Det var utro­lig flott og vel­dig spen­nen­de.

Anger?

Kanehl har in­ves­tert mye tid og ar­beid for å kunne bli døve­prest. Men:

- Jeg har ikke ang­ret en enes­te dag. Tvert imot. Jeg har en utro­lig flott me­nig­het som gir så mye til­ba­ke, for­sik­rer Marco Kanehl.

DAGEN