Hege Storhaug og Muhammeds «barnebrud»

Det var altså i løpet av de 12 siste årene av sitt liv at Muhammed praktiserte en polygamisk livsstil som ikke var prinsipielt annerledes enn for eksempel den en rekke av Israels konger praktiserte, eller patriarkene i Det gamle testamente.

Den kristne avisa Dagen har tydeligvis sett det som en oppgave å være talerør for aktivisten Hege Storhaug. Som omtrent eneste seriøse avis har den gitt hennes nye bok en begeistret omtale, skrevet av en ekstern anmelder, og man gir henne uforbeholden støtte på lederplass og man dekker omhyggelig hennes foredragsvirksomhet.

Når hun lanserer sitt nokså tøvete krav om at profeten Muhammed bør være et diskusjonstema i Den norske kirke, blir dette et stort oppslag i den kristne avisa – den burde, om noen, vite hvem som er det viktigste samtaleemne i en kristen kirke.

Så registrerer man med en viss oppgitthet – men helt uten overraskelse – at også Hege Storhaug trekker fram det såkalte «barnebrud»-argumentet – en hendelse fra 600-tallet – når hun skal argumentere mot islam i dag.

Dette er en gjenganger fra en bestemt type «islamkritikere». Det gjentas ofte, men er og blir et historieløst argument som forutsetter et ikke ubetydelig kunnskapsmessig vakuum. La meg derfor gjøre et forsøk på fylle dette vakuum med noen enkle fakta som er lett tilgjengelige for enhver som behersker lesekunsten.

Det er et historisk faktum at Muhammed inngikk ekteskap med en jente som het Aisja på et tidspunkt da bruden var omkring ti år gammel. Det er også et faktum at han – i pakt med det som var praksis og tradisjon i Midtøsten på 600-tallet – hadde flere hustruer.

Det hører imidlertid også med til historien at så lenge profetens første hustru levde, den 15 år eldre Chadidsja, holdt han seg bare til henne. De var gift i 24 år, og profeten var en mann på omkring 50 år da Chadidsja døde. I dette ekteskapet var det blitt født i alt seks barn. De to sønnene døde tidlig, men de fire døtrene levde alle opp og giftet seg. Datteren Fatima var imidlertid den eneste som etterlot seg arvinger.

Muhammed var omkring 62 år da han døde i 632 etter vår tidsregning. Det var altså i løpet av de 12 siste årene av sitt liv at han praktiserte en polygamisk livsstil som ikke var prinsipielt annerledes enn for eksempel den en rekke av Israels konger praktiserte, eller patriarkene i Det gamle testamente. En av disse konene var den unge Aisja, som ble profetens yndlingshustru resten av sitt liv.

Muhammed døde altså for 1.383 år siden, og på den tiden var det faktisk ikke så uvanlig med ekteskap der en av partene fremdeles bare var et barn, eller hvor begge var det. Noen eksempler fra vår egen, norske historie, og langt nærmere i tid enn 600-tallet, dokumenterer dette:

Kong Eirik Magnussson var eksempelvis bare 13 år gammel da han i 1281 ble gift med den tre år eldre skotske prinsessen Margaret Alexandersdatter. Ekteskapet varte bare to-tre år, men paret fikk en datter sammen. Den unge kongen var altså bare 14 år da han ble far, og mellom 15 og 16 da han ble enkemann.

I 1293 giftet den nå 25 år gamle kongen seg på nytt med en skotsk prinsesse, nemlig den 12 år gamle Isabella Robertsdatter Bruce. I 1302 sørget kong Håkon Magnusson for at hans ett år gamle datter Ingebjørg ble forlovet med den svenske kongesønnen hertug Erik. Bryllupet sto riktignok ikke før ti år senere. Da var bruden 11 år gammel.

Dette er bare tre av tallrike historiske eksempler på ekteskap der den ene eller begge partene var barn etter vår målestokk da de ble giftet bort. Med tanke på julehøytiden kan man kanskje – i all varsomhet! – minne om at hun som fødte han som er julens hovedperson også var svært ung da dette skjedde, kanskje bare 13 år.

Det er mye som både kan og bør diskuteres når det gjelder kvinners stilling i både asiatiske og afrikanske land. Dette gjelder uansett hva slags religion som preger landet og kulturen. Men det krever en viss kritisk sans når det gjelder hva slags argumenter man bruker. Den kritiske sansen burde både Hege Storhaug og hennes nye talerør jobbe mer med.