Håp for slitne foreldre
Verdiene og prinsippene fra Guds ord må ligge til grunn både i omsorg og veiledning. Målet er både å gi barnet følelsesmessig ballast, et sundt selvbilde og en fast karakter.
«Dere foreldre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» (Ef 6,4) Konfirmasjonsmiddagen er godt i gang. Far reiser seg, kremter og forsøker å samle seg over noen refleksjoner til den håpefulle: «Jeg håper du forstår at mor og jeg gjorde så godt vi kunne...»
De fleste foreldre vil det beste for barna sine og gjør så godt de kan. Spørsmålet blir likevel om det var godt nok. Ingen foreldre er fullkomne, og i voksen alder gjennomgår de kriser som ofte påvirker barnas situasjon for resten av livet. Likevel er de fleste barn glad i foreldrene, selv om de ikke alltid forstår hvordan de kan uttrykke det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Efeserbrevet lar oss forstå at vi skal vise omsorg for barna våre, samtidig som vi gir «oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje». Som kristne er det ikke nok å oppdra etter beste evne. Vi er pålagt å rettlede «etter Herrens vilje».
Verdiene og prinsippene fra Guds ord må ligge til grunn både i omsorg og veiledning. Målet er både å gi barnet følelsesmessig ballast, et sundt selvbilde og en fast karakter. Da vil den håpefulle være i stand til å foreta selvstendige valg, preget av visdom og gudsfrykt. Når vi så sender dem ut, er vi ikke fryktsomme fordi «alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.» (1 Joh 5,4)
