Han gav meg et ansikt

«Kameraten ble skutt og drept foran øynene hans idet de krysset grensen fra Iran til Tyrkia. Shaker løp. Han klarte det. Han fortsatte gjennom ukjente land. Delvis gående, delvis løpende, delvis gjemt på trailere.»

Han ligger livredd i en overfylt liten båt. Bølgene er høye. Menneskesmuglerne er sinte. Barn gråter. Kvinner gråter. Han er redd. Vil de klare det? Vil de nå Europa? Eller vil de drukne her i Middelhavet?

Shaker er 15. Han har aldri sett havet før. Han har flyktet fra sitt kjære hjemland. Sitt kjære Afghanistan. Kameraten ble skutt og drept foran øynene hans idet de krysset grensen fra Iran til Tyrkia. Shaker løp. Han klarte det. Han fortsatte gjennom ukjente land. Delvis gående, delvis løpende, delvis gjemt på trailere. Båten støter mot land. De klarte det. Europa. Drømmen. Lyset fra en lommelykt treffer dem. Menneskemuglerne er borte. Det er politiet. Gresk politi. En stor politimann griper Shakers lille kropp. Tar han med inn på et lukket rom. Ingen vinduer. Tussmørkt. Han slår ham. Skriker. Slår. Skriker. Du er ikke velkommen her. Du skal ut. Ut!

«Du må forstå, jeg elsker landet mitt, kulturen, maten. Men jeg måtte. Det er krig. Det er nød. Ingen fremtid. Jeg ville ikke dra, men jeg så ingen annen utvei.» Jeg treffer Shaker en tidlig fredagsmorgen på Sola flyplass utenfor Stavanger. Sammen med en kollega er jeg på vei til Acta bibelskole for å undervise om misjon i Europa. Shaker hjelper oss med å finne busstidene. Han er vennlig. Skal ta samme buss som oss. Så prater vi. Jeg spør hvordan han kom hit. Kan han fortelle? Kanskje kan han gi et ansikt til båtflyktningshistoriene på Dagsnytt? En halvtime senere nærmer vi oss sentrum, tårene mine triller. Jeg har fått et ansikt til historiene.

LES OGSÅ: Roser initiativet om å invitere flyktninger hjem

Shaker havner på gaten i Athen. Lever fra hånd til munn i tre måneder. Hatet som pest av grekerne. 15 år. Alene. I hånden har han et papir: Vedtak om utsendelse. Han kommer seg til havnen, kryper inn under en trailer i fergekøen. Ligger stille, helt stille. Det går. Fergen setter kursen mot Italia. Kanskje er det bedre der? Ankomst. Politimenn med hunder kommer inn på dekk. De leter. Shaker skjønner det: De vil finne han. Han løper. Løper alt han kan. Ser to tau. Går på det ene, holder i det andre. Det er høyt. Hundene bjeffer. Politimennene roper. Tauene går fra hverandre. Han mister fotfestet, henger etter hendene. Det glipper. Smeller. Smerten stikker i ryggen.

Han våkner opp på sykehuset. Ryggen er brukket. «Du må ligge her i 18 dager uten å røre deg, så skal du ut, tilbake.» Han vil ikke tilbake. Dagene går, politiet står igjen ved senga. De har nyheter. Du kan kanskje få bli i Italia. Bli? Skal jeg bli her? Tankene dundrer i hodet. Ordene han har blitt fortalt kommer tilbake: «Ikke stopp i Sør-Europa. Du må dra til Norge, til Paradis.» Shaker bestemmer seg, han vil til Paradis. Landet der det ikke finnes tårer. Politimennene er på naborommet.

LES OGSÅ: Rekordmange flyktninger i verden

Shaker smyger seg ut. Heisen ned, ut på gata. Han er svak, ryggen er ikke god ennå. Gata forseres med forsiktige skritt, men det går ikke. Shaker faller. Blir liggende midt i gata. 15 år. Mager. Brukket rygg. Alene. Mennesker skynder seg forbi. Han klarer ikke reise seg. Minuttene går. Til slutt stopper en mann. Hjelper ham opp. Tar ham med til en benk. Endelig har han møtt godhet. Mannen er fra Bangladesh. Og han er muslim. Den barmhjertige muslim (eller var det samaritan?) kjøper mat og kaffe og tar han med hjem så han får hvilt litt. Så kjøper han togbillett for ham til Roma. Shaker er på vei til Paradis. Til Norge. Han klarer det. Men ikke alle gjør det.

Hva er det som skjer med vårt Europa? Hva skjer med våre verdier? Våre tanker om andre? Dette er ikke kristen etikk. Ikke humanistisk etikk heller. Dette er egoisme.

Vi er på toppen av verdens rangstige. Og vi murer resten ute fra vår velstand. Vi, Schengen-landene, har faktisk plassert et digert piggtrådgjerde på vår grense mot Tyrkia. Hvorfor? For å holde dem ute. Derfor drukner de. Derfor dør de i tusener på sin ferd mot Paradis. Og Paradis er oss. Norge. Vi er helt på toppen. Helt på toppen. Men våre liv er ikke mer verd enn noen andres. Vi har selv utvandret for å få bedre liv. Vi har selv blitt møtt med raushet og storsinn. Hvorfor gjør vi ikke det samme?

Shaker er 22 nå. Han har det bra. Men minnene er der. Traumene. Han lever med dem. Skulle gjerne vært foruten.

Bussen er fremme, jeg har to ting på hjertet: Kan jeg fortelle historien din? Kan jeg fortelle den så vi kan lære? Og Shaker: Kan du tilgi oss? Tilgi oss europeere for hvordan vi møtte deg?