Guds pakt med det jødiske folk

Erstatningsteologien som hevder at Gud er ferdig med jødene etter deres avvisning av Jesus som Messias, er alvorlig feil.

Det hevdes iblant at Guds utvelgelse av det jødiske folk er forankret i pakten Gud inngikk med dem ved Sinai. Imidlertid skriver Paulus i Galaterbrevet 3,17: «Jeg sier da dette: Den pakten som tidligere var stadfestet av Gud med sikte på Kristus, kan ikke loven som kom fire hundre og tretti år senere, gjøre ugyldig så den setter løftet ut av kraft.»

Hvilken pakt er det Paulus viser til som kom 430 år før loven, og som loven ikke kunne endre på? Loven kunne verken erstatte eller endre denne pakten. Pakten Paulus taler om er den som finner sted i 1. Mosebok, kapittel 15. Her samtaler Gud og Abraham, Abraham tror Gud og blir rettferdiggjort.

Det neste Bibelen beskriver er hvordan Gud inngår pakten med Abraham. På Abrahams tid ble en pakt inngått ved at flere dyr ble skåret over på langs og lagt imot hverandre. Personene som skulle inngå pakten gikk så imellom de halve dyrene, samtidig som de uttalte pakten. I dette lå følgende betydning: Den av oss to som bryter denne pakten, han må dø liksom disse dyrene. Det kunne for eksempel være to stamme ledere som inngikk en gjensidig forsvars pakt hvor man lovte å forsvare hverandre.

Personlig inngikk jeg en ektepakt med kona mi Ingunn 6. august 1994. Her ga jeg mitt ja til henne, og hun sitt ja til meg. Vi er begge gjensidige ansvarlige for denne pakten. Også i Den nye pakt er det to parter som inngår pakten. Bibelen sier: «Av nåde er dere frelst ved tro». Dette betyr at Jesus ved sin nåde gjorde det fullbrakte verk tilgjengelig for alle mennesker, men det er bare de som tror som får del i frelsesverket og blir en del av Den nye pakt i Hans blod.

Dette var annerledes i Guds pakt med Abraham, vi leser at Abraham overhode ikke var delaktig når pakten ble inngått.«Da sa Han til ham: «Kom hit til Meg med en tre år gammel kvige, en tre år gammel geit, en tre år gammel vær, en turteldue og en ung due.»

Så kom han med alt dette til Ham. Han skar dem i to på langs og la hvert av stykkene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to. Da gribbene kom ned over de døde dyrene, jaget Abram dem bort.Det skjedde da solen gikk ned og det ble mørkt, se, da viste det seg en rykende ovn og en brennende fakkel som fór fram mellom stykkene av offerdyrene. På den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Til din slekt har Jeg gitt dette landet, fra elven i Egypt til den store elven, elven Eufrat»

Det var Gud alene, suverent og enerådende som inngikk sin pakt med Abraham. Det er grunnleggende viktig å forstå denne sannheten fordi den innebærer at Abraham og hans etterkommere aldri kan bryte denne pakten, siden de ikke var delaktige ved inngåelsen. Denne pakten er noe helt annet enn den mosaiske pakt ved Sinai. Det er faktisk bare Gud selv som kan bryte sin pakt med Abraham, og det jødiske folk, og det kan Han ikke siden Han i så fall må dø. Det kommer selvsagt ikke å til å skje, like lite som han kommer til å bryte pakten.

Paktens realitet er at uansett hva Abrahams etterkommere kom til å gjøre, ville de ikke kunne endre på pakten. Denne pakten er selve grunnmuren i Guds store frelsesplan, Den nye pakt endrer ikke på pakten med Abraham. Tvert imot kan vi si at Den nye pakt bygger på denne pakten.

I Abrahamspakten gir Gud løfte om frelse for en fortapt menneskeslekt, i Den nye pakt blir denne frelsen tilgjengeliggjort. Gjennom sin utvelgelse av dette folket bruker Gud det jødiske folket kollektivt i sin plan, både i deres lydighet og ulydighet. «Vi har fått miskunn ved deres ulydighet» Romerbrevet kapittel 11,30.

Erstatningsteologien som hevder at Gud er ferdig med jødene etter deres avvisning av Jesus som Messias, er alvorlig feil. Den ikke bare avviser de som har gitt oss frelsen, den presentere de facto Gud som troløs. Men vår Gud er ikke troløs.

Like fullt er det ikke frelse i Abrahamspakten, frelsen er kun tilgjengelig i Jesu underfulle forsoningsverk. Ifølge profetene og apostlene kommer det en dag da «Hele Israel vil bli frelst». Som kirke og enkelttroende står vi alle sammen i gjeld til dette folket. La oss tjene dem slik Paulus formaner i Romerbevet kapittel 15,27 «For dersom hedningfolkene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder.»