Gråtende enker
Få fortellinger skildrer solidaritet bedre enn Ruts bok.
En ung familie flyktet fra akutt matmangel. De slo seg ned i Moab. Men det gikk ikke lang tid før far Elimelek døde. Noomi satt igjen som enke. Sønnene giftet seg med to moabittkvinner, Orpa og Rut. Noomi fikk et nært forhold til dem. Men så kom en ny familiekrise: Sønnene døde. Tilbake satt tre gråtende enker.
Noomi ville dra tilbake til Betlehem. Svigerdøtrene fulgte henne på veien. Sorgen og avskjedstemningen tynget dem. Den ytre nøden var så stor, den indre smerten så vond, usikkerheten så påtrengende. Flere ganger brast de i gråt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Få fortellinger skildrer solidaritet bedre enn Ruts bok. Hardt rammede enker holder sammen i felles fortvilelse.
Senere møter vi en hedersmann, Boas, som lar omsorg og respekt prege handlemåten. Han aner hvor hardt livet hadde fart med Rut og Noomi. Han imøtekommer deres ønske og gifter seg med Rut. Og sønnen Obed kommer inn i bildet som bestemors sjeletrøst og hjelp i alderdommen. Her er idealer preget av familiesolidaritet, gudsfrykt, respekt og kjærlighet.
Men Ruts bok er mer. Den peker framover. Guds finger merkes tydeligst mot slutten:
Rut ble stammor til David og dermed til Messias, han som senere ble kalt Davidssønnen og Guds sønn. Han skulle fødes her i Betlehem – og virkeliggjøre Guds frelsesplan for oss og for alle folkeslag. Takk og lov!
