Gjenløseren
«Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet» (Job 19:25).
I NT beskrives Jesus med flere uttrykk som alle sier omtrent det samme. Jesus kom for å løse opp en uløselig floke. Han er gjenløseren.
Jesus var så mye: Et etisk forbilde. En dyktig pedagog. En samfunnsrefser liksom noen av profetene. En kraftfull folketaler. En varm menneskekjenner. Ja. Men det viktigste er fanget inn i Luthers forklaring til trosbekjennelsen:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Han er min Herre som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra døden og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død.»
Her er flokene skildret med klare ord: Synden. Døden. Djevelen. Fordømmelsen. Men gjenløsningen er poenget. Å kjenne Jesus er å kjenne ham som gjenløseren. Da bryter også takken og gleden fram, endatil midt i livets smerter: «Jeg vil prise min gjenløser.»
Hvordan skal vi møte sekulariseringen? Med argumentasjon? Ja. Med frimodig meningsutveksling? Ja. Men i all vår kontakt med sekulariserte venner er gleden aller viktigst, den som vitner:
«Jeg vet min gjenløser lever.» For «han er min Herre som har gjenløst meg …».
