Gir aldri noen opp

Lise Karlsen medgir at jobben med rusavhengige gir skuffelser. Men Jesus ville ikke gitt opp mennesker, så det gjør ikke hun heller.

Det har vært en spennende reise. Lise Karlsen sitter på en stol med stålramme i solveggen på Cafe Le Roi på bryggen i Fredrikstad. Kafeen har få kongelige trekk, den har utsikt mot en parkeringsplass, men bak plassen ligger leiligheten Karlsen flyttet inn i august i fjor, etter mange år i Oslo. Toppleiligheten ligger i et bygg helt nede ved vannkanten.

Det er 30 år siden Evangeliesenteret ble startet, 70 år siden Lise Karlsen ble født og nå gjør hun opp status.

- Jeg føler jeg står i Guds ledelse. Jeg vet ikke om noe annet liv, jeg er avhengig av det, sier hun og myser mot solen.

- Du fyller 70. Går livet med Gud på rutine nå eller er det fortsatt nye ting å oppleve?

- Det er fortsatt spennende. Det er så mange mennesker som ringer meg nå, særlig etter at jeg fikk hjemmekontor. De føler vel at de blir hørt når de ringer meg. Så ber vi en bønn og ofte opplever de at det hjelper på situasjonen.

- Blir du ikke lei, Karlsen? Du har jobbet med menneskelig lidelse hele livet?

- Nei, da tror jeg livet mitt ville blitt tomt og meningsløst. Så lenge jeg har krefter og vettet i behold vil jeg tjene Jesus.

Så er Karlsen ved kjernen, kun kort tid inne i intervjuet. «Tjene Jesus» har vært fanen hun og mannen Ludvig bar inn i dannelsen av Evangeliesenteret for 30 år siden. Det begynte i en garasje i Tønsberg og har nå vokst seg stort. Det er skoler, opplæringsmuligheter, tv-virksomhet og avrusnings-sentre - naturlig nok - mange steder i landet. Men det er på Østerbo ved Halden de har sitt største senter.

Karlsen tar seg en slurk vann. Hun har gitt fra seg den daglige driften av Evangeliesenteret, men føler seg ikke ferdig med stiftelsen. Fortsatt vil hun være aktiv på stevner, hun vil lede turen til Israel og jobbe med tv-produksjonene.

- Så det blir ikke fritidsproblemer, ler hun.

Dagen før ble hun behørig feiret av Evangeliesenter-familien, venner, kontakter og kjente. Men det er søndag som er den egentlige datoen.

- Det er ikke så ofte man sitter slik i sentrum. Det var så mange fine ord, jeg ble jo helt utslitt. Men det gledet meg veldig å ha en slik markering, at guttene og jentene fra sentrene var der, representanter fra Stortinget, barna mine. Veldig koselig var det.

Tilbake til starten. Etter begynnelsen i garasjen i Tønsberg, har Lise og Ludvig nå startet opp sitt andre Evangeliesenter på Roa. På alle mulige måter et stort trosprosjekt. Lise og Ludvig har begge fått det de opplever som klare kall til å hjelpe mennesker som sliter med rus, etter selv å ha blitt satt fri fra alkoholen. Gud er nær, de opplever at han bærer dem. Så omkommer sønnen deres, bare 17 år gammel. Han skulle på bensinstasjonen for å kjøpe en lyspære til motorsykkelen sin. Siden han ikke hadde lys på sykkelen, så ikke den møtende bilisten ham den mørke og regntunge oktoberkvelden.

- Det tapet opplevdes tungt. Det var motgang med en gang. Jeg lurte på hvor Gud var. Her skulle vi jobbe med å redde utslåtte mennesker, som mange mente ikke fortjente bedre, samtidig som sønnen vår blir tatt fra oss. Han som bare var snill og god.

- Hva holdt du fast i da?

- I Jesus. Hadde jeg mistet det taket, hadde alt raknet. Jeg kjente en oppgitthet og en dragning tilbake til «verden», bort fra arbeidet med senteret. Jeg skjønte ikke at Gud tillot dette.

Lise fikk råd fra ektemannen Ludvig. Han så tydeligvis at kona bar på tunge spørsmål.

- «Bare skjell Ham ut» sa Ludvig til meg om Gud. «Han tåler det».

Så det gjorde hun. Lise lå på gulvet og skrek til Gud. Óg han svarte.

- Jeg opplevde å høre en stemme like ved meg som sa «hvis du vil møte ham igjen, må du holde deg tett inntil meg». Der og da lukket jeg døren til verden for godt.

En parkeringsvakt svinser rundt på plassen hvor Lise har parkert. Hun ser litt nervøs bort på om det er hennes bil som får lapp. Men hun har betalt nok.

Lise og Ludvig ekspanderte virksomheten, og selv om det ved flere anledninger var skriverier om den økonomiske styringen av stiftelsen, fikk etter hvert sentrene en posisjon. I 2004 døde Ludvig, og VG innhentet rosende ord fra statsministerens kontor. I 2010 ble Ludvigs bror, Daniel, drept av sin egen sønn. Begge to sentrale skikkelser i ES.

- Jeg merket veldig fort at Ludvig ble borte. Jeg måtte fortsette, forteller Lise.

- Var du aldri i tvil om det?

- Nei. Ludvig spurte meg om det, ved en tidligere anledning da han var dårlig. Han ville jeg skulle fortsette og jeg sa meg villig til det. Men det var tungt. Jeg hadde ikke hans karisma og utstråling. Ludvig nådde så mange mennesker, det var en av hans sterke sider.

Lise fant sin vei. Hun bidro allerede på møtene sammen med Ludvig. Hun ba og stilte opp der det var åpne dører for henne.

- Hva tenkte dere, for 30 år siden. Hva slags horisont hadde dere på arbeidet?

- Vi så bare han stakkaren som var utslått. Vi måtte få de til Jesus. Det hadde hjulpet oss og det er løsningen for alle. Det letteste var å gå til de som sleit med det samme som oss.

For Lise og Ludvig var det viktig å få sunne rammer rundt virksomheten. Derfor var menigheten på Nøtterøy av stor betydning.

- Mange har lyst til å gjøre godt, men gaper over for mye alene. Det er farlig. Vi har vært veldig menighetsbevisste hele tiden. Evangeliesenteret er ikke en menighet, men vi har en menighet på Østerbo.

I dag er det Trond Eriksen som er daglig leder. Han overtok i 2010 da Lise gikk av med pensjon. Evangeliesenteret har tilsynelatende klart overgangen fra gründerstadiet til å slippe til nye koster. Det er ikke alltid det lykkes i kristne sammenhenger.

Styret snakket også med Lise om hun ville fortsette. Det ville hun, men ikke som daglig leder. Men hun satte krav.

- Jeg stilte betingelser om at de skulle følge visjonen vår, ha lav terskel og ta i mot de som er i nød. Går det galt for folk, skal de ta i mot dem igjen. Ludvig skrev et brev en gang han var syk, hvor han nevnte tre navn på hvem jeg burde ha med meg i ledelsen av stiftelsen. Trond var ett av de navnene.

Så er det nettopp mange som det ikke fungerer for. De blir bedt for, men rusen slipper ikke. Det blir alltid tilbakefall. Lise har ikke noe godt svar på det.

- Det er enorme skuffelser i dette arbeidet. Men man kan ikke gi opp.

Hun forteller om en mann som syv ganger gikk inn og ut av portene på Roa. Han falt hver gang.

- Mange ville ha hans plass. Han tryglet og ba om hjelp nok en gang, og vi tenkte at Jesus ikke ville ha avvist ham. Den siste gangen holdt det, forteller hun.

En rom-kvinne kommer forbi med koppen sin, og Lise svarer med handling på et av portrettets faste spørsmål. Hun gir penger til tiggere.

- Hvor er Evangeliesenteret om 30 år, Lise?

- Vel, det blir ikke mindre oppgaver. Men jeg ber og håper på et regjeringsskifte til høsten. Arbeiderpartiet har mye bra, men det vi har av kristne verdier må vi ta vare på. Det må åpnes mer opp for private sykehjem og løsninger, sier hun som har sittet fire år i bystyret for Kristelig Folkeparti. Der havnet hun etter å ha blitt kumulert fra 78. plass på lista. Fyll er farlig, også på lister.

- Skal KrF samarbeide med Frp?

- Jeg synes det blir vanskelig. Frp gjør stas på Evangeliesenteret, men det er en del i partiets politikk som jeg ikke kan si meg enig i. Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti ser jeg for meg. Erna Solberg vil bli en bra statsminister. En morsfigur, smiler Lise Karlsen.