Frihet og natur i abortsaken

Dagens konflikt om abort er annerledes enn tidligere. Det er nytidens tro på det myndige menneskets frihet som står i motsetning til den kristne vekt på livsrett.

Norrøne folk sluttet å sette ut spedbarn etter hvert som kristendommen endret individ- og samfunnsmoral. Kristent menneskesyn kolliderte med et ættesamfunn som la vekt på det kollektive fellesskap, ættens fremgang og ære. Det kristne synet ble nedfelt i lovverk og formet mentalitet.

Dagens konflikt om abort er annerledes. Det er nytidens tro på det myndige menneskets frihet som står i motsetning til den kristne vekt på menneskets livsrett.

I nytiden og særlig under Opplysningen holdt man frem frihetens nødvendighet for moral og i politikk. Individet skulle kunne tenke og handle fritt uten å bli styrt av politiske og religiøse autoriteter, religiøse normer, konvensjoner etc. Det har rett til fritt å søke «lykken». I denne streben kommer dets (åndelige) bevissthet til uttrykk.

Men for Opplysningen er mennesket samtidig natur, det vil si materie som er bestemt av naturens lover i en innenverdslig, lukket struktur av årsaker og virkninger.

Opplysningen spaltet mennesket i to. Det ble et overordnet prosjekt å kunne holde de to «delene» sammen og på et vis integrere dem i en livs- og verdensanskuelse, i etikk, praktisk liv, ja politikk. Men det har ikke lyktes.

Hvordan så Opplysningens teoretikere på det ufødte liv? Thomas Hobbes slo fast ut fra naturens lov at enhver eier sin egen kropp. Barnet (fosteret) er derimot morens eiendom, siden det er en del av hennes kropp inntil fødselen (seperasjonen). John Locke hadde vansker med å godta at spebarnet er et menneske. Allerede i Opplysningens antropologi ble det lagt føringer for dagens lov om fri abort.

Kamp mot Den katolske kirke ble et hovedanliggende for Opplysningen. Det gjaldt å frigjøre mennesket fra kirkelig autoritet og kristen morallære. Et aspekt ved Opplysningens frigjøringsvisjon som gjerne dekkes til, var dens libertinisme, som åpnet for promiskuitet i ulike varianter. Også Maquis de Sade var en del den store, franske revolusjon. «Obscenity and Origins of Modernity» henger sammen, hevdet den amerikanske kulturhistorikeren Lynn Hunt i 1996.

Den bevegelse som utgjør den viktigste og nærmeste forutsetning for den norske lov om fri abort fra 1978, er Sexpol-bevegelsen som begynte å vinne innpass i mellomkrigstiden. Den ble introdusert gjennom venstresosialister som etter hvert inntok sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet.

En viktig inspirator og formidler innad i Arbeiderpartiet var den tyske legen og eugeniker Max Hodann, som sammen med psykoanalytikeren Wilhelm Reich var engasjert i bevegelsen for seksuell frigjøring. Den ble knyttet sammen med troen på en radikal, sosialistisk omforming av samfunnet. Man så mot det kommunistiske Russland som et ideal.

Sexpol var en opplysningsbevegelse basert på vitenskapelig kunnskap: psykologi, medisin, samfunnsvitenskap og marxistiske ideer. Freud og Marx ble knyttet sammen. Gjennom kunnskap skulle mennesket settes i stand til å erfare seksuell «lykke».

En nødvendig forutsetning var å nedkjempe kirkens og den kristne moralens innflytelse – også praktisk. Sammenhengen mellom seksualitet og unnfangelse av barn måtte brytes, slik at seksualiteten kunne få utfolde seg uten konsekvenser, som kunne forstyrre og blokkere for det frie seksualliv.

Mangel på seksuell tilfredsstillelse førte til neuroser. Kunstig prevensjon og fri abort var nødvendige forutsetninger for at dette frigjøringsprogrammet skulle lykkes.

I Norge la Arbeiderpartiet denne visjonen til grunn for sin politikk ut over i etterkrigstiden, som en del statens undervisnings- og velferdspolitikk. Den sosialistiske arven fra sexpol i mellomkrigstiden ble etter hvert ført videre på radikale feministiske premisser. På 1970-tallet slår denne radikalisering gjennom på bred basis.

Den feministiske vinkling var naturlig siden sammenhengen mellom seksuelt samliv og avkom, er gitt ved kvinnens graviditet og hennes fødsel av sitt barn. Det er denne sammenheng kvinnen må frigjøres fra ved prevensjon og ved provosert abort. Hennes frigjøring fra og herredømme over natur er nødvendig. I dette perspektiv blir fødsel av det «uønskede» barn en naturkatastrofe som må forebygges ved abort.

Med til Opplysningsprosjektet hørte også libertinisme og uhemmet seksuell praksis. På 1960–70-tallet så man fruktene av sexpol-innsatsen i vårt samfunn. Det bredte seg ikke minst i de radikale, politiske miljøer en frigjort seksuell praksis. «Klamydiakroken» vokste ut over i samfunnet. Slagordet var: Jeg ligger med hvem som helst, når som helst og hvor som helst.

Her gjaldt den frie selvbestemmelse basert på konsensus mellom seksualpartnerne. Men konsensus hva var det? Om naturen slo inn, og det ble unnfanget et barn, gjaldt den samme frihet. Man måtte selv bestemme om barnet skulle bæres frem.

Det gjaldt å ha et sikkerhetsnett mot ufrivillig graviditet. Provosert abort kunne også brukes som et prevensjonsmiddel og var derfor et gode. I sexpol-tradisjonen legges det vekt på den nød kvinner havner i som ikke har adgang til eller som på grunn av fordommer, ikke tar abort.

Stadig har man holdt frem gravide kvinner i nød for å motivere fri abort. «Offer» for fordommer må reddes fra å ende i psykiske, sosiale og økonomiske vansker. Men her skjer en tilsnikelse. For slike vansker må løses ved omsorg for mor og barn også fra menigheter og det offentlige og ikke ved frihet fra fosteret ved dets død.

Ikke minst på kristent hold har man godtatt denne tilsnikelsen og drevet den rene selvplaging på grunn av «fortidens synder». Det man glemme er at abortloven gir ikke bare fosterfrihet for kvinnen som mor, men også mannen som far. Og i tillegg frigjøres foreldrenes omverden, slekt og familie, ja, til sist samfunn og stat fra å bære omsorg for og i gitte tilfeller byrden med å ta hånd om et nytt menneskeliv. Effektiv og billig som dobbeltmoral gjerne er.

Den katolske kirke har vært den viktigste motstander av denne kulturutvikling. Motsetningen til sexpol er dyp og skyldes Kirkens kritiske holdning til grunntrekk ved moderniteten. For det første hevder Kirken at fosteret har ikke livsrett fordi vi har felt en verdidom over «celleklumpen» i mors mage. Fosteret er som sådan en menneskelig realitet, blitt til ved naturlig menneskelig formering som frembringer et nytt menneskeliv.

Slik er fosteret skapt av Gud, ved mann og kvinne som Guds medskapere gjennom den seksualitet som er gitt dem av Gud. Ved denne læren om skapelsen blir mennesket en enhet mellom ånd og natur på vei mot sitt mål som er legemlig oppstandelse og salighetens enhet med Gud i Kristus.

Fosterets gudskapte menneskelighet er gitt ved en naturlig seksuell enhet mellom mann og kvinne. Den gudgitte trekanten mor-far-barn- har her sin forankring. Enheten mellom de tre kan brytes opp på forskjellig vis. Fostret kan tas av dage ved villet abort. Det er et brudd på det 5. bud.

Man kan praktisere seksuelt samliv med en av samme kjønn. Det er brudd på Guds skapervilje og ordning, åpenbart i GT, eksplisitt ført videre av Kirkens apostler. Og til sist er det å fornekte at det seksuelle samlivet har sin naturlige frukt, barnet, i konflikt med Kirkens lære. Det overordnede formål er å fremme og beskytte livet som åndelig-kroppslig realitet.

Også Opplysningen søkt å skape enhet mellom ånd og kropp. Enten ved å bruke ånden/fornuften til å underlegge seg naturen, slik at den bare skulle tjene menneskets vilje til nytelse. Eller ved å frigjøre naturen slik at den tar makten over menneskets vilje og fornuft og leder det til en uforbeholden og normløs tilfredsstillelse av seksualbehovet.