Fra opprør til makt
Martin Luther talte paven midt imot, men støttet alltid fyrstene.
I år er det 500 siden reformasjonen ble innledet med Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen i 1517. Markeringen har allerede ført til debatt i Danmark, der Frederik Stjernfelt har hevdet at augustinermunken på ingen måte var noen foregangsmann for demokrati og frihet. Hans kritikere har med rette påpekt at Stjernfelt i liten grad drøfter den teologiske revolusjonen Luther innledet ved å insistere på at troen er det enkelte menneskes ansvar – ikke prestenes og pavekirkas. Bibelen skulle kunne leses på folkets eget språk.
Den danske debatten peker likevel på at Luthers religiøse revolusjon var mangesidig i det den gikk fra opprør til statsbærende religion. Heinz Schillings bok «Martin Luther – Rebell i en brytningstid» (Vårt Land forlag) gir en levende framstilling av disse hendelsene som startet med opprøret mot avlaten, som var et omfattende finansieringssystem for pavekirka. Blant de mest ivrige organisatorene ble det hevdet at avlaten åpnet himmelens porter direkte. Ja, noen predikanter skal til og med ha sagt at folk med avlaten bare kunne synde i vei.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For Luther var ikke poenget å bryte ned kirkas finanser; det som opprørte ham, var at folk allerede i dette livet kunne lutre sjelen og redde seg unna pinslene i helvete. Menneskene ble på denne måten ledet bort fra virkelig bot og dermed fra den eneste sikre veien til frelsen: troen. «Vi blir salige ved troen, ikke ved våre gjerninger», hamret han inn.
Luther var grundig teologisk skolert med bakgrunn som augustinermunk og seinere som professor ved universitetet i Wittenberg, men han var også en slagkraftig retoriker med et folkelig språk. Avlatsstriden gjorde ham mer og mer radikal, samtidig som språkbruken mot paven i Roma ble sterkere og sterkere. Pavekirka var anti-krist og mer fordervet enn Babylon og Sodoma. I denne perioden var Luther en formidabel opprørsleder, riktignok under beskyttelse av kurfyrsten i Sachsen. I dag ville han åpenbart ha blitt kalt en populist.
Han aksepterte ikke pavekirkas fortolkningsmonopol, han formelig skrek «fake news» mot pavens utsendinger, samtidig som han appellerte direkte til folket som fikk tilgang til Bibelens ord på sitt eget språk. Pamfletter ble spredd i rasende fart med datidas mest moderne medieteknologi. Men så kom bondeopprøret i 1524–5, under ledelse av Thomas Müntzer, som kombinerte mystisk teologi med sosialrevolusjonære ideer. De utvidet kritikken til å gjelde undertrykkingen og klassedelingen i samfunnet.
Bondeopprørerne ville opprette gudsriket her og nå. Da vendte Luther seg om og ble en ivrig talsmann for å slå ned opprøret med de mest hensynsløse metoder. Han satset på landherrene og territorialstatene mot de opprørske bøndene. I sosiale spørsmål var Luther langt på vei reaksjonær, sammenliknet med for eksempel kalvinistene. De fattige skulle forbli fattige. Opprør var et uutholdelig onde. Da han stilte seg i spissen for opprøret mot paven i Roma, ville han at tankene skulle strides mot hverandre, selv når det dreide seg om vranglære, men da reformasjonen hadde seiret, ba han fyrstene om slå ned annerledestenkende med hard hånd. For Martin Luther fantes det bare én sannhet, hans egen fortolkning av troen.
Likevel skulle reformasjonen, både lutheranismen og kalvinismen, få store ringvirkninger. Det var kalvinismen som først og fremst prediket arbeidsetikk og som bidro til å frigjøre «den kapitalistiske ånd», ikke den lutherske tro. Heller ikke naturvitenskapens framvekst kom fra det lutherske. Likevel medførte Luthers revolusjon en slags folkeliggjøring av det religiøse. Helligheten ble flyttet over i det verdslige: til menighetene. Det utløste en dynamikk vi fremdeles merker virkningene av.
