Føyer seg inn i en autoritær tradisjon

Det kan se ut som Hege Storhaug vil bruke samme metode for å kontrollere islamistiske grupper som undertrykkende regimer bruker for å kontrollere kristne. Dét er neppe lurt.

Storhaug er, somde fleste av Dagens lesere vet, leder avHuman Rights Service og forfatter av «Islam, den 11. landeplage». I kjølvannet av den bestselgende boken er hun blitt kritisert for å advare mot radikale islamister uten selv å ha konkrete tiltak å komme med. Fredag tok hun utfordringen og lanserte tre forslag til tiltak i et intervju som ble publisert i Aftenposten og Bergens Tidende. Forslagene vakte oppsikt.

LES:Storhaug vil sensurere Koranen og stenge moskeer

Det ene forslaget var å stryke såkalte hatvers iKoranen i norske oversettelser. Forslag nummer to er at staten skal styre innholdet i muslimske menigheter. Det tredje er at enkelte moskeer skal stenges og ingen nye bygges.

For alle som har engasjert seg for forfulgte kristne, er gjenkjennelsen når det gjelder metodebruk umiddelbar. I mange land erBibelen forbudt, kristne overvåkes og får ikke forkynne fritt i kirkene sine, og menigheter opplever at kirker rives eller at de ikke får tillatelse til å bygge nye.

Dette er de illiberale, autoritære regimenes metoder. Dette er metoder vi kritiserer som undertrykkende, som representerer grove brudd på menneskerettigheter generelt og religionsfriheten spesielt. Dette er metodene til land vi ikke ønsker å sammenligne oss med – og langt mindre la oss inspirere av.

LES OGSÅ:Mener Storhaug går av skaftet

For ordens skyld må det presiseres at Storhaug ikke sier at Koranen skal forbys. Men når hun mener at kun den sensurerte utgaven skal være tillatt i norske moskeer, snakker vi likevel om et forbud i praksis. Hun definerer selv religiøs frihet som en av fire sentrale frihetsverdier, men metodene hun foreslår for å bekjempe voldelig islamisme, føyer seg dessverre inn i en autoritær tradisjon.

Når dét er sagt, har Storhaug rett i at trusselen fra islamistiske grupper må erkjennes og tas på alvor. Som ideologi utgjør voldelig islamisme en enorm utfordring for våre vestlige, liberale demokratier. Islamistiske gruppers krigføring i Midtøsten og Nord-Afrika representerer en betydelig trussel mot verdensfreden. Og overfor menneskene som bor i de aktuelle landene, står islamistiske grupper og regimer bak systematiske brudd på menneskerettighetene.

Dette kommer blant annet til uttrykk ved at islamisme er den viktigste drivkraften bak forfølgelsen av kristne i verden i dag. I år, som flere år tidligere, ble dette dokumentert da organisasjonenÅpne Dører presenterte sin årlige rangering over regimer der kristne blir forfulgt for sin tro. Dette gjelder i 13 av de 15 landene som topper listen.

En forutsetning for å kjempe for kristnes religionsfrihet i muslimske land, er imidlertid at vi anerkjenner andre den samme friheten. Vi må kjempe for alle menneskers religionsfrihet, hvis vi skal ha troverdighet når vi krever respekt for vår egen tro. Derfor er Hege Storhaugs metoder ikke å anbefale, fordi de innebærer brudd på muslimers trosfrihet.

LEDER:Du bør lese Koranen

Skulle norske politikere velge Storhaugs strategi og innskrenke muslimers religionsfrihet, slår vi samtidig beina under arbeidet som gjøres for å bedre kristnes kår i muslimske land. Vi ville være uten troverdighet når vi forsøkte å kjempe for den hardt undertrykte kristne minoriteten i Pakistan, for kristne konvertitter rett til å skifte tro i Iran og for koptiske kristnes rett til å bygge og reparere kirker i Egypt.

FNs verdenserklæring formenneskerettigheter var en milepæl da den ble vedtatt 10. desember 1948. Den var ikke bare symbolsk viktig, men også et konkret verktøy som kunne brukes for «styrke de svakes stemmer inn i maktens korridorer», som det heter i Mary Ann Glendons bok om Eleanor Rooseveldt og FN-erklæringen.

Med dette verktøyet i hånden drives det et møysommelig arbeid for å styrke rettighetene til utsatte grupper i verdens undertrykkende regimer – også når det gjelder religionsfrihet. At VenstresAbid Raja i fjor tok initiativ til et verdensomspennende nettverk der parlamentarikere forplikter seg til å arbeide nettopp for trosfrihet, er uttrykk for at stadig flere mener at dette er viktig. Gjennom dette nettverket slåss folkevalgte med ulik religiøs, politisk og geografisk bakgrunn, for alle menneskers rett til å tro, la være å tro eller skifte tro.

Også religionsfriheten har sine begrensninger. I så måte skilles det mellom de «indre» friheter, som handler om friheten til å tenke og tro, og som er absolutt – og de «ytre» friheter som gjelder trosutøvelse. Disse kan staten begrenses. Kravet er da, ifølge FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter, at begrensningen erforeskrevet i lov ognødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter. Slik har staten allerede en mulighet for å sette grenser for religionsfriheten, men grensene må trekkes på en slik måte at det ikke bryter med selve prinsippet om religionsfrihet.

FRISPARK:Kristne som støtter islamister

Kampen mot udemokratiske krefter vil alltid være de vestlige demokratienes store dilemma. Det vil alltid være en fare for at illiberale krefter bruker demokratiets frihet og åpenhet til å undergrave det. Utfordringen er å stoppe de illiberale uten å ty til metoder som gjør at vi i kampens hete blir som dem.