Forventning - beslutning eller resultat?

I artikkelen Awakening Europe - vekk opp din lokale kirke, gjorde Torgeir Lillenes noen utmerkede refleksjoner rundt eventet Awakening Europe, som sist helg gikk av stabelen i Stockholm, og samlet titusenvis av mennesker fra hele Europa.

Han beskrev også sin egen lengsel, om hva frukten av slike eventer bør være, og at vi som troende også bør komme til vår lokale kirke med den samme forventning til den samme Jesus, som kan gjøre det samme der som Han gjør på slike steder.

Det kan Han - og det vil Han!

Så stiller han noen spørsmål :

- Er det bare vi kristne som er på jakt etter nye åndelige høydare som gjør at vi søker til slike sammenkomster?

- Er det bare der vi kan få slukket vår åndelige tørst?

- Trenger vi slike konferanser for at slike ting skal skje? (tegn, under og mirakler)

- Trenger vi at disse menneskene kommer og deler sine sterke historier og liv med oss, og underviser oss?

Gode spørsmål, som jeg er ubetinget enig i at vi som troende må ha ett bevisst, reflektert og avklart forhold til hvis vi velger å søke til denne type konferanser, slik at vi ikke blir som bølger på havet som blåses hit og dit.

Det forutsetter jeg at de fleste sunne kristne som ser verdien i denne type eventer har, om det er Hillsong Conference, Code Orange Revival, Intro Konferansen, Salt konferansen eller Awakening Europe.

For det første, så tror jeg svaret på spørsmålet om vi trenger at disse(og andre) menneskene kommer og deler sine liv og underviser oss, er et klart og rungende – JA!

Åpenbart, så er det en hunger og en lengsel i titusenvis av mennesker som gjør at man er villig til å ofre både tid og penger, fordi man ser, og forstår at dette bringer noe til bordet i Skandinavia som vi er sårt i behov av.

Og fordi de ikke bare kommer og deler og forteller, men de er mennesker som er salvet av Gud, tjenestegaver gitt til den globale menigheten, ikke bare for å fortelle oss noe, men for å forløse noe.

Derfor tror jeg det handler mer om hva de bærer, enn om hva de sier, og de bærer virkelig noe som vi trenger mer av – ikke mindre av.

Jeg antar at det er utallige ulike grunner til hvorfor man drar til disse eventene, og man kan spørre seg om alle grunnene er gode nok til å rettferdiggjøre at det er nødvendig med slike konferanser.

Men èn ting som ble veldig tydelig for meg gjennom dette arrangementet, var den friheten og enheten som det ble tilrettelagt for.

Ett arrangement som ”tvinger” vidt forskjellige menigheter og kristne ledere til å samarbeide, det handler ikke om ”de” og ”oss”, men VI står sammen om å løfte opp Jesus og føre mennesker til Ham!

De kan være herlig politisk ukorrekte, fordi de ikke er bundet til eller styrt av noe av kulturen(eller ukulturen) som eksisterer iblant oss som bor, lever og jobber her fra dag til dag.

Så i lys av det – JA, jeg tror vi trenger slike konferanser, og det gir folk en frihet til å være seg selv, og tilbe på sin måte, som jeg tror mange savner i sine lokale kirker.

Så; det som egentlig er det viktigste jeg vil frem til:

- Man lengter etter å se at vi som kristne kommer til kirken på søndag, med den samme forventning til at Gud skal møte oss og gjøre ting i oss og med oss, som vi gjør når vi kommer til konferanser.

Her syntes jeg det er essensielt, at vi som er ledere i kirker, stiller oss selv noen spørsmål, ikke bare som kristne, men som ledere med ansvar for menigheters kurs og retninger.

Kan vi bare oppmuntre til og forvente at menneskene i menighetene våre skal ”bestemme seg” for å komme med forventning til våre kirker?

Eller er forventningene ett resultat av en annen mekanisme?

Når jeg reiser til Awakening, så trenger jeg ikke reflektere over om jeg har forventning eller ikke.

Det har jeg, fordi jeg vet hva jeg kan forvente, jeg vet hva disse menneskene bærer, og hvordan de går etter Gud på disse områdene.

Ikke fordi de kan trylle, eller fordi deres ord er magiske, men fordi de åpner for, tilrettelegger for , og forventer selv at Gud kommer til å gjøre det Han alltid har gjort:

- Frelse, helbrede, sette fri, gjenopprette.

Når vi kommer til kirken på søndag så er min påstand at vi HAR en forventning, alle sammen.

Spørsmålet er heller:

Hvilken forventning, og hvorfor er det slik?

Jeg er bergenser, og heier selvfølgelig på Brann J i sølvstriden nå i serieinnspurten.

Jeg tror at Brann kommer til å klare å ta sølvet, så min forventning er at det kommer til å skje-

Altså skaper tro en forventning... Jeg kan ikke bestemme meg for å forvente, men forventningen er resultatet av den troen jeg allerede har.

Vi som er kristne vet at tro ikke kan skapes av oss selv, det er en gave fra Gud, men vi kan tilrettelegge for at Gud kan skape tro i våre liv og menigheter.

Romerbrevet beskriver hvordan tro kommer av det vi hører, og det vi hører formes av Gud`s ord... av forkynnelsen, av vitnesbyrdene.

Altså er den forventningen som man kommer til kirken på søndagen med, ett direkte resultat av hvilken tro som forkynnes og praktiseres.

Da kan vi ikke forvente at kirkene våre blir fulle av mennesker som forventer noe annet en det vi lærer dem å forvente, gjennom hvordan vi utøver, formidler og deler vår egen tro.

- Forkynner og tilrettelegger vi for at mennesker skal komme til Jesus, så kommer mennesker til Jesus.

- Forkynner vi og tilrettelegger vi for at mennesker skal bli helbredet, at mirakler skal finne sted, så blir det slik.

Erfaringen av dette over tid, vil definere hvilken forventning som vil pulsere på søndagen i kirken vår.

Det handler om forvaltning:

”Den som har, vil få mer, og den som ikke har, vil bli fratatt selv det han har”

Forkynn tro, lev og praktiser tro, forvent fra Gud... Så vil også kirkene våre begynne å pulsere med samme type forventning som vibrerer på store konferanser.

Det er den samme Ånd som virker, og vi lengter alle etter at våre kirker skal leve med fingeren på Gud`s puls, slik at vi kan pulsere i takt med Ham!