Fortvilelsens gråt
Gud hører fortvilelsens rop. Også ropet fra den som rammes av medmenneskers harde hjerter.
Egypterkvinnen Hagar var ingen helgen. Da Abraham hadde gjort henne gravid, viste hun forakt for sin «husfrue», Sarai.
«Haha, Sarai, du er barnløs.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men Sarai var heller ingen helgen. Hun jaget trellkvinnen ut i ørkenen (1.Mos 16:4–6).
Brutalt svar på brutal forakt. Nå var Hagar i stor nød. Hun så ingen utvei. Ingen hørte hennes nødskrik. Ingen unntatt Gud. Han sendte sin engel med beskjed både om fødselen og om guttens navn.
«For Herren har hørt din nød» (v.11).
Hagar lærte noe denne dagen. Om Guds store barmhjertighet.
«Han hører hvert sukk som i nattens mulm oppad mot det evige stiger.»
Senere ble hun igjen jaget ut i ørkenen. Sønnen Ismael hadde nemlig spottet den nyfødte halvbroren sin (1.Mos 21:9).
Nå ble det en ny ørkenvandring. Abraham hjalp dem på vei – med et meget sorgtungt hjerte. Ismael var jo hans sønn. Vannet i skinnposen rakk ikke lenge. Hagar la den gråtende gutten fra seg under en busk og brast selv i gråt. To marginaliserte menneskebarn så døden i hvitøyet.
Ingen hørte deres nødskrik. Ingen unntatt Gud. Guds hilsen var: «Frykt ikke!» Da tok historien en ny vending.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Historiene om Isak og Ismael, Abrahams sønner, står i en særstilling, Men uansett lærer vi noe om Guds barmhjertighet. Gud er en Gud som hører fortvilelsens rop. Også ropet fra den som rammes av medmenneskers harde hjerter.
