Fortell mer, Barnabas!

Misjonærer, fortell mer! Det dere sier, inspirerer oss.

I tenårene hendte det jeg hørte misjonær Asbjørn Aavik og andre store fortellere. Det var stas. Ja, noen ganger hadde jeg lyst til å rope: Fortell mer! Men janteloven hindret meg.

I Antiokia tror jeg noen tenåringer tenkte det samme. Kanskje sa de det også: Fortell mer, Barnabas! Fortell mer, Paulus!

Det skulle forresten bare mangle. Menigheten var involvert i misjonen helt fra starten. Det var her de ble utsendt fra.

Lukas skriver: Misjonærene «fortalte om alt det Gud hadde gjort gjennom dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene» (Apg 14:27).

Var det bare solskinnshistorier? Nei. Barnabas kunne fortelle om strabasiøse fotturer. Om «nærkamp» med en trollmann. Om steiner som en gang haglet mot Paulus. Men også om åpne ansikter.

Spørrende øyne. Lyttende ører. Han fortalte om hvordan de presenterte Guds evige frelsesplan – med sitt klimaks i Kristus. Hvordan de forkynte om korset og den tomme graven. Han skildret enkeltpersoner som tok imot tilgivelsen for syndene og ble med i det nye fellesskapet. Han fortalte om gleden i øynene da de hørte at alle som tror, blir frikjent i den høyesteretten der Jesus selv er dommeren.

Reaksjonen – både hos unge og eldre – var ganske sikkert den samme som jeg opplevde da Aavik fortalte fra Kina:

Fortell mer! Det dere sier, inspirerer oss.