Forsoningen - uten den er vi fortapt

Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. - 1Joh 2.2

Da Gud Faderen sendte Sin Sønn til jord var det for en spesifikk hensikt, nemlig å sone for verdens synd. Da Josef fikk vite at Maria var gravid, forteller Matteus oss, ønsket han å skille seg fra henne i stillhet så han ikke skulle bringe skam over henne. Men en engel åpenbarte seg for han i en drøm og sa: “ Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For Barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse Sitt folk fra deres synder.” (Matt 1.20-21). Jesus kom ikke for å gi oss et godt liv. Han kom ikke for å oppfylle våre drømmer. Men Han kom for å frelse oss gjennom å sone på vegne av oss, så vi skulle gå fri fra straffen. Jesaja sa det slik flere hundre år tidligere: Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme Ham. (53.6) .

Vi var skyldige. Han var uskyldig.
Vi fortjente dom og straff. Han fortjente det ikke.
Vi gikk fri. Han ble straffet for oss.

For mange kan det være en vanskelig tanke å forholde seg til. Ikke bare virker tanken om at Gud ble et fattig og sårbart menneske absurd og ulogisk, men enda mer at denne guden, himmelens og jordens skaper, skulle lide og dø på vegne av de Han selv hadde skapt. Det strider helt mot vår menneskelige fornuft at En skulle lide og dø på vegne av et folk som selv var skyld i sin tilstand. Men det var altså dette Gud valgte å gjøre gjennom Jesus Kristus på grunn av Sin uendelige kjærlighet til oss.
Bibelen lærer oss at Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Rom 5.8). Jesu død den gang, viser Guds kjærlighet til oss her og nå. Ikke bare har Han en gang vist Sin store kjærlighet til oss gjennom Jesu lidelse og død på generelt grunnlag, men hver og en som bøyer kne og tar imot Ham, får personlig erfare Guds store kjærlighet gjennom Jesu tilgivelse og nåde.

Her og nå.
Ufortjent.
Kun av nåde.

Har du ikke erfart denne Guds kjærlighet gjennom troen på Jesus i ditt liv, så er du ikke frelst. Det er umulig å bli “født på ny”, tilgitt ens synder og forsont med Gud uten at du samtidig får en dyp og fast erfaring av Guds kjærlighet i ditt liv. Det kristne, gjenfødte menneske som har denne første kjærlighet i sitt sinns dagbok, kan aldri slå seg for brystet å si: “Gud velsigner meg fordi jeg faster tre ganger ukentlig. Jeg ber daglig og jeg gir til den fattige, derfor har Gud rikelig velsignet meg.” Nei, den kristne broder og søster som ikke glemmer hva Guds store kjærlighet imot en stakkars synder har gjort for oss i Kristus Jesus, vil istedet si: “Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og lær meg å frykte og elske Deg alene. Deg tilhører æren og makten og prisen for alltid og alltid.”

Som med så mange ting i Bibelen, foregår det i dag en kamp om også forsoningslæren. Det er de som hevder at Guds vrede over Jesus på korset ikke er forenlig med Guds kjærlighet. Disse vil ha et stort problem om de skulle være så heldig å møte på apostelen Johannes en dag. Hør hva han sier om dette i sitt første brev, kapittel 4, vers 10: Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt Sin Sønn til soning for våre synder. Det er nettopp det at Gud lar Sin dom over synden ramme Sin egen Sønn, som åpenbarer for oss Guds enorme kjærlighet for oss. Med andre ord er Guds kjærlighet umulig å erfare i sannhet uten at man også får se Guds vrede over synden. Guds hellighet - Hans renhet, Hans makt, Hans rettferdighet; innbefatter også Guds kjærlighet.

Faktisk, på en måte, er Guds kjærlighet større enn Guds vrede. Både Guds vrede og Guds kjærlighet blir synlig på Golgata kors. Men aller mest Hans kjærlighet. For etter korset består Guds kjærlighet, mens Hans vrede over synden dør med Jesus. Kong David vitnet om dette i Salme 30: Et øyeblikk varer Hans vrede, hele livet varer Hans nåde.

Enhver sann kristen har måttet komme til et punkt hvor han erfarer Guds hellighet. Han møter sin egen synd og sitt eget mørke i lys av Guds renhet og fullkommenhet og han blir skremt. Han kjenner seg fortapt. Som om hans egen synd og elendighet drukner han. Men så er det som i et øyeblikk at Gud i Sin nåde gir han et glimt av Jesus, og den fortapte fatter håp. Han bekjemper frykten for mennesker. Han enser ikke sin familie eller sine naboer. Han lar seg ikke lenger blende av denne verdens tomme løfter, men strekker ut sin hånd som for å bare få berøre fliken av Hans kappe i det Han går forbi.
Men istedet for en lett følelse av Mesterens plagg som stryker over hånden, som en skygge faller over et ansikt, så overveldes han av en strøm av kraft og kjærlighet og han løftes ut av seg selv og dette tidligere fortapte menneske blir oppslukt av Han som var før noe var til. Han som er Livets Fyrste. Han som er Veldig Gud, Evig Far. Fredsfyrsten. Og for første gang får Han høre Faderens røst i Sitt indre: “Du er Mitt barn. Jeg elsker deg. Se, din synder er deg tilgitt. Din skyld er betalt. Du er Min.”

Du som kaller deg ved Hans navn, la ingen så tvil om forsoningen. La ingen tvil få rot i din sjel om hva Jesus har gjort for deg. Ved Han er du blitt en arving til himmelens rike, og Ånden er pantet på denne fantastiske arven (Ef 1.13b-14). Guds fred, legedom, løftene, kraft i fristelser og forfølgelser, Hans nærvær i dødsskyggens dal, hellighet; det er alt ditt. La bare ikke djevelen eller denne verdens fristelser og prøvelser få stjele fra deg det som er ditt ved troen på Han.