Faller ned fra himmelen

Brian Germain og konen Laura er begge fallskjerminstruktører, etter at de fikk barn er de blitt litt mer forsiktige.

I tre uker har familien Germain reist på kryss og tvers av Norge. Store deler av tiden uten beina plantet på bakken. Brian og Laura er til vanlig bosatt i Washington D. C sammen med sine to barn. Til Norge kommer de gjennom sin jobb som fallskjerminstruktører.

Brian Germain har 30 års erfaring som fallskjermhopper. Det første hoppet skrev han ned i kalenderen sin på universitetet i Vermont 13. april 1986.

– Den dagen var livsforvandlende for meg. De som ville fikk muligheten til å hoppe i fallskjerm av studentrådgiveren vår, og jeg meldte meg på med en gang.

Rundt 30 studenter i tillegg til Brian var med den gangen, i dag er han den eneste som fortsatt hopper aktivt.

– Da jeg satt i flyet og gjorde meg klar til å hoppe forventet jeg å bli livredd, men det skjedde ikke. Jeg var bare kjempespent, forteller Brian.

Siden den dagen har han viet livet sitt til sporten. «Wingsuits» er en fallskjerm som gjør at man kan fly veldig nærme fjell og terreng, og er fallskjermen som flest omkommer med. Den gjør opplevelsen helt magisk, men det blir så mye lettere å krasje, forteller han.

15000 hopp

Brian har hoppet rundt 15000 ganger, han har sluttet å holde tellingen den siste tiden. Norge beskriver han som det vakreste landet han har hoppet i.

– Mine forventninger til Norge første gangen jeg var her var at det ville være flatt med mange trær. Da jeg kom til Voss fikk jeg bakoversveis. Det var som å være vant til hermetikkmat, for så å få et kongelig måltid.

Brian møtte sin kone Laura gjennom fallskjermsporten. De kom i prat mens de så andre fallskjermhoppere dale ned fra oven. Nå har de vært gift i syv år, og har barna Matthew (2) og Joshua (6) sammen.

Å bli foreldre har endret sporten for dem, sier Brian.

– Klart det er mer krevende å reise rundt i seks uker med barn på seks og to år. Vi har bagasje med kameraer, fallskjermer og sikkerhetsutstyr, pluss klær til hele familien, sier Brian og ler, før han igjen blir alvorlig.

– Jeg er mer forsiktig nå enn jeg pleide å være, men sannheten er at jeg ikke har færre skumle øyeblikk. Jeg designer fortsatt fallskjermer og må prøve dem ut. Likevel vet jeg vet hvorfor jeg risikerer så mye. Det er for å hjelpe andre. For å gjøre sporten tryggere. Målet er ikke bare å være en fallskjermhopper, men å bli en gammel fallskjermhopper.

Brian opplever at ikke alle hoppere deler den samme innstillingen.

Noen vil dø som helter

– Noen vil bli kjendiser eller dø som helter. Jeg vil heller bli bestefar en gang, og være der for barna mine når de blir eldre.

Blant stedene familien besøkte i sommer var Stavanger. Da Brian og Laura hoppet over byen sammen en julidag gikk det nesten galt.

– Det var en funksjonsfeil med fallskjermen til Brian på grunn av måten den hadde blitt klargjort på, forteller Laura.

Hun dalte rolig ned litt foran Brian, og så han kutte over den gamle fallskjermen for å bytte til reserveskjermen.

– Han spant rundt og rundt i luften i en enorm fart. Dermed funket ikke reserveskjermen heller fordi det ble umulig å styre med krøll på tauene, sier Laura.

Klokken var 11 om kvelden, og det var begynt å bli mørkt rundt dem. Norge er en av de vanskeligste stedene å hoppe på grunn av terrenget.

Det er svært få egnede områder å lande på. Paret hadde denne gangen kun en liten flekk åpen slette som de måtte treffe.

– Jeg tenkte at nå må han slutte å spinne. Han må. Samtidig som jeg forsøkte å ikke krasje inn i ham, sier Laura.

Trillet hjem i barnevogn

Brian innrømmer at det var en farlig situasjon.

– Jeg kjempet hardt for å slutte å spinne. Da jeg var midt opp i situasjonen tenkte jeg bare «jeg har tre mennesker som trenger meg.»

Brian er heldigvis en erfaren hopper, og etter en lang kamp klarte han å løse opp tauene til fallskjermen. Så dalte han rolig de siste meterne ned til bakken, men faren var likevel ikke over, forteller konen Laura.

– Reserveskjermene er større enn de vanlige fallskjermene så Brian gikk for seint nedover. Vanligvis lander jeg før han, men nå var han i veien foran meg så jeg hadde ikke nok plass til å lande, sier Laura.

Laura tok i bruk et «ninja move» som hun kaller det, for å ikke krasje i Brian. Hun unnslapp akkurat en fjellvegg og landet i en sprekk mellom to klipper.

– Jeg vrikket ankelen min da jeg landet, men det gikk bra. Det er en skade man kunne fått for å ha tråkket skeivt i trappen, ikke hoppet flere tusen meter ned, sier Laura og smiler.

Likevel endte dagen med at Brian kjørte konen i sønnens barnevogn gjennom Stavangers gater. En av guttene hjalp til å bære, og den andre satt pent på mamma sitt fang. Brian forteller han alltid må ha et par dager å komme seg etter en slik hendelse.

– Jeg har hatt rundt 12 feilhopp før, pluss ett fall da jeg var ung. Det endte heldigvis godt. Det tar noen dager før man slapper av igjen. Jeg slet litt med å sove i begynnelsen, så jeg satte meg ut på terrassen, så opp på himmelen og tenkte; «Takk for at du reddet meg.»

LES: Fleire ungdommar frelst i Sogndal

På godt og vondt

For Brian er det fantastisk å dele det han elsker med dem han elsker. Tiden i Norge består mye av foredrag om sikkerhet, øvelse og hopping. Hjelp til barnepass får paret fra alle kanter forteller de.

– Hele gjengen hjelper til å oppdra barna våre. Vi var på Voss fallskjermklubb og de koste seg sånn. Alle er så imøtekommende, lager mat med dem og leker med dem, sier Laura.

For Brian og Laura er det ikke så viktig om barna følger i deres fotspor, så lenge de får drive med noe de elsker.

– De kan velge hva de vil. Jeg er bare så glad vi får lov å vise dem verden og naturen. Fallskjermhoppere er blant de gladeste, mest positive menneskene jeg har møtt, og jeg setter pris på at de også får ta del i det fellesskapet selv om de enda er små.

Laura tenker ofte på barna, og hva de får oppleve, på godt og vondt.

– Det går opp for deg at de blir utsatt for ting de ikke bør se. Men de kommer til å bli eksponert for så mye forferdelig i livet, her vet jeg at det positive veier sterkere enn det negative, og det er det viktigste.

I en ekstremsport er det å ta vare på hverandre veldig viktig.

– Jeg vil være et godt eksempel for barna mine. Hvis det skulle skje at noen vi kjenner skader seg eller dør, så påvirker det oss alle. Da stopper vi å hoppe, og ser om det er noe vi kan gjøre. Man bryr seg om hverandre i et sånt miljø.

LES: Helt på tryne - helt til topps

Utforsker fare

– Denne sporten er mye tryggere nå enn den var når jeg begynte for 30 år siden, legger Brian til.

– Man lærer av hver ulykke, finner feilene, og lager bedre fallskjermer, for å unngå at noe slikt skal skje igjen.

Brian lærer bort flyteknikk, men også hvordan man skal håndtere fallskjermhopping psykisk og følelsemessig. Det er en stor del av puslespillet, sier han.

– Å hoppe i fallskjerm påvirker psyken mye mer enn de fleste tror. Man må vite hvordan man skal håndtere både frykten og gleden. Noen av elevene mine trenger å lære å risikere litt mer når de hopper, andre litt mindre, sier Brian.

– Jeg begynte som femåring ved å hoppe fra dissen på lekeplassen, nå får jeg hoppe ut av fly som en del av arbeidshverdagen. Det er da jeg føler meg mest levende.

Når han hopper, er han bare tilstede i øyeblikket forteller Brian. – Å hoppe, i tillegg til å hjelpe folk til å mestre det på en trygg måte er meningsfylt for meg, avslutter han.