Et ord reddet livet hennes

Det var en tilsynelatende vanlig fredag. Hun var 16 og hadde tenkt å ta sitt eget liv.

Britt Solveig Spilde er i dag gift og sterkt engasjert i evangelisering. Slik livet hennes utviklet seg var det ingen selvfølge at hun i det hele tatt skulle være i live, langt mindre en kristen. Hun forteller at et profetisk ord var det som endret alle planer og ga henne lyst til å leve videre. Og det ordet kunne ikke kommet en dag seinere.

En slags tilfredshet

Det var en fredag. Mens andre la planer for helgen hadde Britt Solveig Spilde sin plan klar. Hun orket ikke mer. Hun skulle ta sitt eget liv.

– Husker du hvordan det kjentes å gjennomleve det som skulle bli den siste dagen i ditt liv?

– Egentlig ikke. Jeg hadde samlet tabletter over tid, og hadde bestemt meg for å svelge dem dagen etter. Jeg tror jeg hadde roen. Det er jo ikke slik at man egentlig vil dø. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle løse utfordringene, og kjente på en slags tilfredshet med at jeg hadde funnet en løsning som absolutt ikke var god. Jeg tenkte at «nå blir det bra», som også har delt sin historie på nettsiden mystory.me. Der forteller hun hvordan hun hadde gjennomlevd fire tunge år. Livet var krevende på mange arenaer.

«Selv om jeg gjorde mitt beste ble ikke situasjonen bedre og jeg var sikker på at det var min feil. Jeg var sliten, og tenkte at verden ble bedre om jeg forsvant», skriver hun.

Ingen tilfeldighet

Den aktuelle fredagen tilbrakte hun sammen med venner på Ål. De møtte noen kristne venner og ble invitert på sommertreffet til motorsykkelklubben Holy Riders. Hun husker at hun tenkte at «hvis Gud finnes, så får han si fra nå».

INSPIRASJON: Leken bok om menneskeverd

Møtet begynte med lovsang, uten at det berørte henne. Etterpå var det tale, som ikke gjorde nevneverdig inntrykk. Men da møtet var slutt, entret forkynneren talerstolen på nytt og fortalte at han hadde fått et ord fra Gud. Om en jente som satt i mengden og hadde bestemt seg for å ta livet sitt.

«Men det er ikke Guds vilje. Gud elsker deg. Du er ingen tilfeldighet», sa han.

– Hvordan var det å få et slikt budskap?

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg hadde ingen forventninger til møtet, men da han sto der framme visste jeg at han snakket til meg. Det ga meg håp. Jeg hadde ingen terminologi for at «nå ville jeg bli frelst». Jeg visste ikke at kristne kunne gjøre sånn, forteller hun.

Nok å lese

Hun husker ikke lenger om hun gikk hjem og kastet alle tablettene. Bare at hun leste masse i Bibelen de neste ukene og månedene.

– Det var fortsatt mange utfordringer i livet, men planen om å ta sitt eget liv var borte, forteller hun.

Bibelen hadde hun fått av besteforeldrene til konfirmasjonsdagen. Det var ikke en helt fremmed bok, men mye av det hun leste var nytt.

– Jeg forsto ikke alt, men det å lese var i grunnen nok. Ikke minst ble jeg fascinert av historiene om Jesus. Gjennom det jeg leste opplevde jeg at jeg ble kjent med Gud, og jeg begynte å be.

Britt Solveig forteller at hun kommer fra et hjem som hadde et «normalt, godt forhold til statskirke og tro».

– Personlig har jeg alltid trodd at det finnes noe åndelig. Jeg hadde vært innom et kristent kor, men hadde ingen relasjon til Gud. Jeg passet liksom ikke til å være kristen, trodde jeg.

Mening og verdi

– Hva tror du ville skjedd om du ikke fikk den profetiske hilsenen den fredagen?

– Det er vanskelig å si. Det kan jo hende at jeg ikke hadde våget å ta mitt eget liv når det kom til stykket, eller at tablettene ikke hadde «funka». Hvis du spurte meg for ti år siden, så ville jeg sagt at jeg hadde dødd. Men jeg vet jo ikke hvor dypt den beslutningen stakk før jeg hadde vært i den situasjonen.

– Hvordan har livet vært etterpå da?

– Det har vært veldig spennende. Fortsatt var det ting som var vanskelige, men jeg opplevde at jeg fikk et meningsfullt liv, og fikk ta tak i de tingene som bor i meg, og som kunne brukes på en god måte. I tillegg ga relasjonen til Gud og Kirken meg mening og verdi. Jeg ble fort opptatt av å dele Jesus med andre, og gi videre det Han ga til meg. Det har preget livet mitt i stor grad, forteller Spilde.

En om gangen

I dag er hun 30 år, nygift, bosatt i Skien og engasjert i Ungdom i Oppdrag der hun leder Mission Europe, en tjeneste som mobiliserer, trener og pionerer nye arbeid og menighetsplantinger i Europa. I tillegg leder hun menighetsplantingen 2.42 i Skien. Da hun ble kristen visste hun ikke hva hun ville bli. I dag er hun sterkt engasjert i oppdraget med å nå mennesker i Vesten med evangeliet.

– Men hvis vi vil nå Europa, må vi også nå det stedet vi bor på, understreker hun.

– Opplever dere at folk kommer til tro?

– Ja. Ikke massevis, men noen. Senest i går møtte jeg en vi ble kjent med i sommer som har beveget seg i retning av en kristen tro. I går tok han nattverd. En annen jente som har vært mye sammen med oss i fellesskapet, fortalte hele gruppen at hun vil tro på Jesus og følge han. De kommer en om gangen, forteller hun. Vi ønsker å se en bevegelse av folk som blir etterfølgere av Jesus med hele livet sitt.

En prosess

Britt Solveig forteller at hun utfordres av mennesker som tar Jesus på alvor, og ønsker å være en misjonær.

– Men det forplikter, og det gjør noe med timeplanen, prioritering av relasjoner og økonomi. Det involverer alle disse tingene. Det handler om å gi seg til de menneskene man ønsker å nå. Det er utfordrende, men spennende.

Hun snakker om overgivelse som en prosess, som skjer igjen og igjen.

– Kjøleskapet er for eksempel ikke bare mitt. Det tilhører også de jeg skal gi Jesus til, sier hun.

I fellesskap med andre kristne dreies fokuset fra «jeg» og «mitt», til «vi» og «vårt».

– Men det må samtidig være et liv det går an å leve, understreker hun. – Et liv med Jesus inkluderer fellesskap, og at man strekker seg. Men det betyr også gode grenser i livet som sørger for hvile, sunne relasjoner og anvarlighet på livet. Det dreier seg om et liv med integritet, troverdighet og raushet, konkluderer hun.

Liten kjennskap

Når Britt Solveig og vennene hennes prøver å nå nye med evangeliet, erfarer de at kunnskapsnivået om den kristne tro er generelt lavt.

– De fleste har liten kjennskap til Bibelen, og de vet ikke at man ikke kan være både kristen og for eksempel muslim på en gang. De typisk kristne disiplinene som bønn, bibel og nattverd må forklares. I tillegg kommer de etiske grensene. Ingenting er opplagt når man skal gjøre disipler i Norge i dag, sier hun, og avrunder med en historie. En i fellesskapet opplevde at hun skulle dele evangeliet med en av guttene som sporadisk har vært innom fellesskapet i Skien; på middager og fester. Som sagt, så gjort. Da hun hadde delt evangeliet, kom det fra gutten: «Dette har jeg faktisk aldri hørt før».