Et falskt skille mellom Kristus og kirken

Det er ikke slik at Jesus forkynte Gud rike, men at kirken kom og da som en åndelig nedtur.

Første del av denne teksten, Etter Konstantin, kan leses her.

Landsvekkelsen, den kristelige utopien fra mellomkrigstiden, slo aldri igjennom. Men under de første etterkrigsår var det kristne engasjementet likevel sterkt og målrettet. Man så for seg en kristen renessanse. Sekulariseringen kunne drives tilbake. Man håpet det ville komme en rekristianisering.

Troende samlet seg om tre prosjekter som alle lyktes: Kristelig Folkeparti (KrF) ble et riksparti med en betydelig representasjon på Stortinget. Vårt Land ble etablert som en ny kristen dagsavis med redaksjon i Oslo. Det ble startet et Kristent pedagogisk kontor (som senere ble Institutt for kristen oppseding, IKO) med det formål å sikre og utvikle grunnskolens opplæring i kristendom.

Alle tre prosjekter reflekterte vekkelsestradisjonens ideologi: Norge skulle fortsatt være et kristent land, men da måtte vekkelsens liv omsettes i politikk. KrF hadde som mål å få kristne personligheter inn på Stortinget og andre politiske organer. Avisen Vårt Land skulle målbære kristne verdier i politikk og kultur. Men det ble lagt trange rammer for kulturengasjementet. Vekkelsens kulturskeptiske puritanisme satte grenser. IKO arbeidet både faglig-pedagogisk og politisk. Ikke desto mindre var det et mål å (ut)danne troende lærerpersonligheter.

Men til tross for kraften i norsk kristenliv ved etterkrigstidens begynnelse, førte møtet med sekulariseringen i de etterfølgende tiår til stadige politiske og kulturelle nederlag. Sekulariseringen seiret på stadig flere fronter. Etter en tid begynte dåpstallene for Den norske kirke (Dnk) å synke. Et håndfast tegn på kristendommens tilbakegang.

De kristelige miljøene som på ulike vis bar vekkelsestradisjonen videre, ble etter hvert splittet. Noen la bedehusets normer og religiøse idealer bak seg og tilegnet seg mer liberale standpunkter, som for eks. i abortspørsmålet og kjønnsetikken. For disse var ikke vekkelsens reverens for Bibelen lenger selvsagt. Også evangeliet ble innpasset i det sekulariserte miljøet, som var preget av liberalisme og etisk relativisme. Her lå vekten på at individuell erfaring og subjektiv identitet var ideal for menneskelivet også på det religiøse område.

Andre med bakgrunn i vekkelsestradisjonen søkte å tradere kristenarven inn i et samfunn under sekularisering. Da gjaldt det fremfor alt å fastholde Skriftens autoritet. Den ble gjerne oppfattet på evangelikal vis ved konsentrasjon om det sentrale i Skriften. Da unngikk man en «brysom» fundamentalisme. Og «det sentrale» var den kristne skapertanken, De ti bud, Kristi person og verk, hans forsoning, død og oppstandelse til vår frelse, livets to utganger og troen på en evig salighet.

De to fløyene kom lett i konflikt. Særlig markant ble den eksponert i KrF. Men om det var avstand mellom partene, hadde de samtidig noe felles. Det var vekten på den personlige troserfaringen. Spørsmålet var bare hvor mye av Skriften som skulle tas inn i erfaringen og slik få kristelig legitimitet/gyldighet. Dette tenkesettet bestemte også oppfatningen av den åndelige enhet og fellesskapet blant de troende. Enheten måtte ligge i «det sentrale». Ulike og motstridende lærersyn i «det perifere» splittet ikke. For de troendes enhet er til sist forankret i den felles moralske intensjon: Ulike parter og retninger ønsker oppriktig (...) å være tro og lydige mot Skriften (Cape Town-erklæringen 2F3.b).

Kjønnsforskjellens betydning for tjenesteordningen (kvinnelige prester) splitter også i dag de troende i det evangelikale rommet. Men den felles intensjon om å være skrifttro forener de stridende parter i tjenesten for evangeliet. I Dnk har kjønnsforskjellens betydning for ekteskapsordningen lenge virket splittende. Men denne saken ble tidlig bestemt som et adiaforon (dvs. perifer og egentlig teologisk likegyldig). Derfor berører den verken enheten om nattverdbordet eller fellesskapet i tjenesten med evangeliet. Evangelikal og (stats)kirkelig løsning av enhetsspørsmålet formuleres forskjellig, men er prinsipielt den samme.

Men står ikke de evangelikale og de (stats)kirkelige for ulike syn på Skriften? I synet på Skriften kommer det antikonstantinske ved den evangelikale teologi for dagen. Etter Konstantin, blir det hevdet, etableres kirkeinstitusjon, embetsstruktur, konsil og dogma. Hva da med kontinuiteten mellom det før- og etterkonstantinske kirkelivet? Er det de troendes vennesamfunnet samlet om Ordet og sakramentene som er den egentlige bærer av kontinuiteten? Kunnskap om den første kirke både i tiden og på stedet finner vi i Det nye testamente (NT).

Går vi til NT finner vi at læren om Kristi sanne guddom, som Nikea-konsilet i 325 nedfelte i kirkelig bekjennelsestekst, er bevitnet i Skriften (Matt 16,16; Joh 5,19ff., 11,27). Og kirken er mer enn et vennesamfunn. Den er både Gud folk og Kristi legeme (1. Pet 2,9f., Rom 12,5; 1. Kor 12, 12-14, 27).

Å være kirke betyr å komme sammen (1.Kor 14,26) om Ordet, i bønnen og om nattverden. Den virker utad ved åpen forkynnelse av evangeliet for å kunne døpe mennesker i treenighetens navn inn i sitt fellesskap (Matt 28,18-20; Apg 2,37-41). Dertil har kirken en styringsordning som Jesus selv har fastsatt: Apostlene er både de autoriserte vitner om Jesu gjerning, hans død og oppstandelse og de rette tradenter av hans forkynnelse og lære - for kirken den gang og fremover i tiden. Og Jesus innsatte Peter som deres leder (Matt 16, 13-19; Joh 21,15-19; Apg 1,15-26.)

I den første kirke var det både tradisjon og embetstjeneste, som kirken fører videre ved å nedfelle tradisjonen i skrift og muntlig overlevering og ved den stadige utvelgelse og innsettelse av bestemte personer til hyrde og læreoppdrag i kirken. Kirken er et folk, forsonet med Faderen ved Sønnen, og som stadig blir fornyet ved Ånden. Den er i og ved seg selv, sine nådemidler, sin tro og sitt liv et frelsende og fornyende nærvær av Gud.

De nytestamentlige tekster om den første kirke, viser at Åndens utgytelse og den store vekkelsen som oppsto ved Peters preken i Jerusalem, ikke kom uformidlet. Forut for det som skjedde, var ikke bare Jesu korsdød og oppstandelse, men Jesus hadde selv lagt et grunnlag for det som skulle komme.

Det er ikke slik at Jesus forkynte Gud rike, men at kirken kom og da som en åndelig nedtur. Fundamentet for det som skulle komme, var lagt ved apostolat, sakramenter, tradisjonen om Jesus og misjonsoppdraget. Det alminnelige prestedømme og nådegavene som gis de troende, er aspekter ved troens egenart og kirkens liv, men kan ikke stå alene som bestemmelser om hva kirken er. På dette punktet kommer den evangelikale tradisjonen til kort overfor Skriftens vitnesbyrd.

Men i NT finnes også apostolisk lære som kaster lys over den etterkonstantinske tiden. Apostelen Paulus lærte menigheten i Roma hvordan man som troende skulle se på den verdslige øvrighet (Rom 13, 1ff). Troen på Kristus motiverer ikke til politisk og sosialt opprør. Det inngår tvert imot i et rett kristenliv å være lojal over for styresmaktene.

De har sitt oppdrag fra Gud, og Gud forutsetter da at de følger hans vilje, beskytter dem som gjør det gode, og straffer dem som gjør ondt. Hvordan erkjenne det gode? Er det bare ved bibelåpenbaring legitimert ved den kristelige personlighets erfaring at det kan skje? Allerede i Romerbrevets andre kapitel ser vi at det gis en naturlig og allmennmenneskelig vei til erkjennelse av det gode (Rom 2, 14f.).

Etter reformasjonen blir naturen forstått som en immanent og materiell årsak-virkning-prosess uten mål eller mening. Ved en slik rasjonalisme blir erkjennelse av det gode som en objektiv realitet umulig. Det gode blir hva man selv og gjerne sammen med andre anser som godt. Det som er godt, er hva flertallet føler er godt.

Når protestantismen knytter Skriften alene og troen alene så tett sammen, får den vansker med å imøtegå denne subjektive oppfatning av det gode. Den havner lett i sin egen subjektivisme. Hvor blir det da av det naturlige gode som Skriften holder frem som erkjennbar for alle?

Det naturlige gode er ikke naturlig ved å være bestemt som det av menneskene. Det gode er en virkelighet gitt forut for vår erkjennelse og bestemmelse. En del av denne virkeligheten er det sosio-biologiske forholdet mellom mann og kvinne (Rom 1,24-32).

Når sekulariseringen har rammet både samfunnet og store deler av kirkelivet, skyldes det ikke bare at ikke-kristne ideologier har overtatt kulturelt og politisk hegemoni, men også at det kristne forsvar hadde et for smalt og utilstrekkelig grunnlag. Bibelsk arv legitimert ved kristelige personligheters subjektive erfaring duger dårlig i kampen om virkeligheten.