Erobringen av meg selv

I jakten på evolusjonens «missing link» finner oppdager Sir Lionel Frost ut at noe mangler på innsiden.

Mysteriet Herr Link er på mange måter en annerledes film. Handlingen er lagt til slutten av 1800-tallet der eventyrerne og oppdagerne allerede hadde nådd langt inn i fortidens mysterier. Sir Lionel Frost driver med en noe utradisjonell oppdagervirksomhet, nemlig jakten på Atlantis, yetier og andre mytiske figurer.

Filmen starter med at eventyreren selv blir oppsøkt av en Sasquatch, en nord-amerikansk versjon av Himalayas avskyelige snømann, yetien. Som den eneste av sin sort føler sasquatchen at livet har mistet sin mening, og nå lengter han til sine fjerne slektninger som skjuler seg blant Himalayas fjelltopper. Oppdageren Frost ser muligheten til å slå to fluer i en smekk, og eventyret er i gang. Det hele intensiveres selvsagt ved at Frosts fiende, Lord Piggot-Dunceby, forsøker å stanse hans forsøk på å finne denne apemannen.

Piggot-Dunceby er motstander av alt som kan lukte av en sammenheng mellom aper og mennesker. «Vi stammer fra store menn. Ikke store aper», sier han. Han sender en leiemorder etter Frost, noe som selvsagt skaper et spenningsmoment.

Vakkert

Mysteriet Herr Link er en vakker film. Den er laget med en såkalt «stop-motion» teknikk, med dukkelignende figurer. Likevel glir filmen fabelaktig fint og byr på strålende skildringer av landskap og personligheter.

Hele filmen er en slags roadtrip fra Nord-Amerika til Himalaya, og reisen er også veldig smart skildret. En slåsskamp i et dampskip midt i en storm på Atlanterhavet byr på overraskende perspektiver. Noen steder kan filmen kanskje kjennes litt stillestående, og noe av humoren kan virke litt forutsigbar.

Motstand mot det nye

På overflaten leker Mysteriet Herr Link med en tematikk som er nokså kjent for denne avisens lesere. Lord Piggot-Dunceby kunne ikke være et mer tydelig bilde på den utviklingsmotstanden som Kirken ofte blir tillagt. I hans øyne står selve sivilisasjonen på spill om Sir Lionel Frost skulle lykkes i å oppdage apemannen, den manglende delen i evolusjonens puslespill. Det blir klart at den britiske lorden ikke er opptatt av sannheten, men bare i å holde fast ved det bildet som sikrer makten for ham og resten av det britiske empiriet.

Vi møter dessuten på en annen og ukjent sivilisasjon som er akkurat like opptatt av å ta vare på status quo. Det gjør at vår trio ender opp med å måtte stole på seg selv – og hverandre – for å overleve og å komme seg videre.

På dette planet kan filmen kanskje sies å inngå i en kritikk mot den etablerte kirke. Men i den grad kirken og etablissementet har holdt fast ved etablerte sannheter som ikke holder vann, er kritikken på sin plass. Faren er at de fordummende mytene om kirkens vitenskapsmotstand vil gjøre at kirken ubevisst innlemmes i filmens skurkegalleri.

Finne seg selv

Reisen er en slitesterk metafor i litteratur og film, og den fungerer godt også her. Hovedpersonene, Sir Lionel Frost, Sasquatchen og etter hvert også enken Adelina Fortnight, foretar en spektakulær reise. Det er åpenbart at de alle tre også foretar en indre reise, hver for seg. Sasquatchen, som etter hvert ender opp med sitt eget navn, drømmer om å finne vennskap hos sine egne artsfeller. Sir Lionel Frosts største drøm er å bli innlemmet i Londons fremste klubb av store oppdagere. Adelina Fortnight, som er enke etter en annen oppdager, får Frosts hjelp til å komme seg ut av huset for første gang etter mannens død.

Når alt kommer til alt er det den indre reisen som blir viktigst, og den tar uventede svinger for dem alle sammen. Ingen av de tre ender opp med å få det de drømte om, men alle blir mer fornøyd enn de kunne forestille seg.

Identitet

Gjennomgående i filmen høres det gamle spørsmålet om hvem jeg er, og hvem jeg skal være. Er min identitet noe jeg skal oppdage, eller er det noe jeg selv kan utforme? Hvorfor strever jeg med å finne min identitet, og hvor kan jeg finne svar?

Filmen gir ikke noen veldig dype svar på dette, og den kan tidvis bære preg av tanken om at vi må dekonstruere og konstruere vår identitet. Samtidig peker filmen helt klart på noe av det som hjelper oss i denne «jakten på oss selv». Filmens uortodokse rollegalleri til tross er det «gammeldagse» svar som vennskap og nestekjærlighet en lander ned på. Kanskje er det likevel riktig som det er sagt: «Menneskets hjerte forandres aldeles intet i alle dager.»