Er vi kristne på et taperlag??

De kristnes innflytelse på samfunnet er sterkt svekket, i forhold til for 100 år siden. Hva har gått galt i disse årene. I Norge for 50-100 år siden, så var kristendommen godt rotfestet i det Norske folket. Alle visste om de grunnleggende kristne sannhetene og verdiene. Selv om ikke alle tok imot de, og kalte seg kristne. Kristne verdier har fått mye mindre inflytelse.

De var en del av de felles verdiene som landet sto for, og de var en del av vår felles kulturarv. I dag så er dette veldig utvannet. Sannhetene er ikke lenger absolutte. De forstås og tolkes ut fra hvor hvert enkel menneske er og hvordan de passer inn i deres livssituasjon. Svært mange fornekter de Bibelske sannhetene og de har andre sannheter de bygger livet på, mens andre har ingen bevisste sannhet de bygger livet på. De følger med strømmen og seiler bevisstløse gjennom livet. Dette gjelder og mange kristne som lar seg rive med i «denne verdens tanker». De kan forsvares ut fra fornuft og praktiske konsekvenser.

Hvordan og hvorfor har denne utviklingen fått skje? Hva har gått galt, sett med kristne øyne? Vi har lett for å skylde på denne verdens tanker, på at de unge rives med og at utviklingen i det moderne samfunnet gjør kristendommen umoderne og uaktuell.

Menigheter prøver å gjøre seg til for denne verden, for å bli respektert og likt. De legger til side ubehagelige sannheter og fremhever de populære, som kjærlighet og tilgivelse. Men de forandrer ikke Norge. Hva har gått galt i Norge de siste 100 årene. Der vi kristne er blitt marginalisert og vi blir kalt fundamentalister hvis vi mener og gjør det Bibelen sier. Kan vi skylde på noen, slik Adam skylte på Eva og Eva skylte på slangen i syndefallet. Å legge skylda på andre er det første vi gjør når noe går galt. Men her har det gått galt i mange generasjoner. Vi kan ikke skylde på verdens tanker og påvirkning, for vi lar oss påvirke. Mange ser det, men vi gjør ingenting med det. Vi kan skrive avisinnlegg om hvor galt det er blitt, og heve røsten i diskusjoner, men det forandrer ingenting i den prosessen vi har vært i så lenge.

Jeg tror at årsaken til dette er at vi kristne står utenfor livet som folk flest lever. Vi er ikke en del av det livet vanlige folk lever. Vi har ikke nær kontakt med disse. Vi sitter i våre kirker og bedehus og kritiserer alt og alle som gjør noe mot Bibelens ord. Det kan se ut som vi er imot det meste i samfunnet. Men kritikk og fordømmelse har sjelden ført noen til frelse. De som er utenfor er ikke lenger redde for det som sies og menes i den kristne leiren. For de ser at vi ikke mener det vi forkynner. Det blir bare ord og lite handling. Verden har fått overtaket og de bryr seg ikke om oss. De bare rister oppgitt på hode av de gammeldagse meningene vi har. Det kan se ut til at vi kristne har vært en gjeng med feige tapere, der vi har vært på et tapende lag i 100 år, og fortsatt er det. Paradoksalt nok så har vi en allmektig Gud på vår side.

Noen har ropt høyt og protestert, men de fleste har stilltiende godtatt det, og kjent maktesløsheten mot verden og myndighetene. Det har vært en stille aksept for at slik vil det være i de siste tider, før Jesus kommer igjen. Vi bruker det som en god unnskyldning for ikke å gjøre noe. Det samme gjorde de skriftlærde og fariseerne på Jesu tid. De ropte og kritiserte Jesus for det han gjorde og sa, men ingen kunne hindre Guds frelsesplan i å bli gjennomført.

De siste 50 årene så har mange nye bevegelser og menigheter sett dagens lys. Mange er blitt berørt og fått livene forandret. Det kristne landskapet har blitt fornyet og forandret, både på en god og dårlig måte, alt etter hvem som ser på det. Men samfunnet er ikke blitt forandret til et mer kristent samfunn. Det blir mer og mer verdslig, lik denne verden.

Hvor er da vår tro på en allmektig Gud? Vi kristne har vært innhyllet i et slør av vantro og avmakt. Vi godtar at det skjer. Ingen bjeller ringer som sier at det er oss det er noe gale med, og at vi må gjøre noe annerledes. Det er så mye stolthet og hovmodighet blandt oss, at vi ser ikke hva som er galt med oss kristne. Med et ydmykt sinn så ser vi at vi har feilet. Vi må be Jesus om nåde og tilgivelse og be Jesus vise oss Hans veier for oss. Det er vi som er redskapene Jesus vil bruke til å forandre verden.

Men vi omgir oss med fornuftige løgner som vi har uttalt nok ganger til at det er blitt en sannhet. Som: - Den ene som kom med er så viktig, at vi vil bruke mye tid på den. Selvtilfredsheten, at en er fornøyd med det lille, hindrer det store Gud vil. Den ene er viktig, men det må flere til for å forandre et samfunn.

Vi ber til Gud at han må sende vekkelse til landet. På den måten legger vi alt ansvar over på Gud, at Han skal gjøre det, så slipper vi. Men hele Bibelen og historien handler om at Gud handler i gjennom lydige enkeltmennesker og menigheter. Jesus sa at høsten er moden, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere. Men ingen vil være det redskapet Gud trenger. Hvor er alle arbeiderne som skal høste inn grøden for den allmektige Gud?

Vi ber bønner som dikterer hva Gud skal gjøre for oss. Vi ber om det vi allerede har fått i løftene. Vi ber om det vi tror vi trenger. Så når alle ber slik så blir det et kaos av menneskelige bønner som handler om mine behov, sett ut fra mitt ståsted. Men Jesus sa at før vi ber så vet Gud hva vi trenger, og han vil gi oss det. Men vi vet ikke selv hva vårt egentlige behov er, det som Gud vet. Mens vi leter etter forventede svar på våre egoistiske bønner, så svarer Gud oss og gir oss det vi egentlig trenger. Men vi er blinde for det Gud vet vi trenger, derfor ser vi ikke svarene. Våre bønner skulle derfor handle om at Gud åpenbarer og viser oss hva vi egentlig trenger, og hva Han vil vi skal gjøre for at verden rundt oss skal forandres. Når vi søker Hans vilje og går ut på det, så får vi alt vi trenger til oppdraget. Og verden blir etterhvert forandret.

Det er så viktig å høre Guds ord på møter og i gudstjenester, vi må fylle oss med Guds ord. Ja det er svært viktig. Men når ordene blir værende i oss uten at de forandrer livene våre, og uten at vi gjør det ordet sier, så må vi få stille et spørsmål om vi har forstått hensikten med Guds ord. Det viktigste blir å høre ordet, mens det viktigste egentlig er å gjøre alt det ordet sier. Ikke bare det behagelige. Ikke bare en glemsom hører men en gjerningenes gjører, som det står.

Blindhet for det Gud gjør rundt oss i verden er og et handikapp som vi lever med. Vi tror ikke det kan skje i Norge idag. Vi ba for at jernteppet skulle falle, og det falt. Vi ber for den unådde muslimske verden. Det skjer store vekkelser blandt muslimer rundt om i verden idag. Men når Gud sender muslimer til Norge, som tror på Jesus som Allahs største profet, så protesterer vi og vil ha de ut av landet vårt. Vi er redde de vil ødelegge den norske kulturarven. Skulle tro at det var flere millioner muslimer som var kommet inn. De er en liten minoritet i Norge, men kristne gir de mye mer makt enn de har. Det blir blåst opp historier og hendelser som egentlig er ubetydelige i den store sammenhengen. Dette er bare mulig når noen på taperlaget føler seg utrygge og er redde for det som skjer. Da tyr vi til handlinger som dreier seg kun om å beskytte meg, mitt og mine. Det bekrefter bare at vi er på taperlaget. Muslimene er blitt vår Goliat, som ingen tørr sloss imot. Det er skremmende å se hvordan profilerte kristne står frem med rasistiske og fordømmende holdninger mot muslimer. Muslimer er mennesker som er elsket av Gud, Han vil de skal bli frelst, men det er svært få som vil være det redskapet Gud trenger for å lære de at Jesus er Guds sønn og vår og deres frelser. Det er veldig stor åpenhet og nysgjerrighet hos muslimer om hvem Jesus er.

Historien viser at store forandringer i samfunnet er mulig. Som i de første menighetene, men og rundt om i verden der hele byer er blitt forandret og land har forandret sine lover. Hvordan kan vi så forandre vårt samfunn radikalt. Kommer tilbake til det i et senere innlegg.