Er det umoralsk å forvente trofasthet?

Det mener de bør være et ideal for alle.

«Monogami er umoralsk», hevdet moralfilosof Ole Martin Moen og sykepleier Aleksander Sørlie i en omfattende kronikk i Dagbladet forrige uke. De to lever selv i det de kaller et åpent forhold.

Det mener det bør være et ideal for alle. «Det umoralske er å kreve at ens partner skal være monogam: å nekte hen å ha intime relasjoner med andre, og å true med å ødelegge kjæresterelasjon dersom hen ikke adlyder», skriver de.

Ja, de mener til og med at samfunnet i spørsmålet om monogami «bør sette foten ned og si at dette ikke er greit». Begrunnelsen er at monogami er en «ekstrem form for BDSM», altså seksuell lek med makt og kontroll. De hevder at monogami har enorme kostnader både for samfunnet, familiene og individet.

I kronikken identifiserer de seg med «samlivsanarkisme». De mener alle bør «forsikre partnerne våre om at vi ikke vil forlate dem dersom de har intime relasjoner med andre». Argumentasjonen er ytterliggående. Men den tar den seksuelle revolusjonen ut i sin ytterste konsekvens.

Det blir en hedonisme eller lystfilosofi som ikke er bærekraftig. Hvis vi mennesker ikke er innstilt på å forplikte oss og forsake noe, også på områder der det medfører savn og udekkede behov, er det vanskelig å opprettholde stabilitet.

Problemet i vår tid er ikke monogamiet, men tvert imot at monogamiet ikke blir etterlevd. Løsningen til Moen og Sørlie blir som å oppheve høyrekjøring i trafikken fordi det er så mange som kommer over i feil kjørefelt og kolliderer. Det blir neppe færre kollisjoner hvis vi selv kan velge hvilket kjørefelt vi vil.

I år 197 etter Kristus skrev kirkefaderen Tertullian at kristne hadde alt felles, bortsett fra sine koner. Hos hedningene var det motsatt, bemerket han. Med en økt sekularisering av samfunnet er det bemerkelsesverdig å se hvordan observasjonen fortsatt virker treffende. Målet i livet blir hva vi kan ta, ikke hva vi kan gi.

I den vestlige sivilisjon har det livslange ekteskapet mellom en mann og en kvinne vært en bærebjelke gjennom snart 2.000 år. Selvsagt har det vært preget av skiftende historiske og kulturelle forutsetninger.

Det er ingen grunn til å romantisere hvordan monogamiet alltid har fungert i praksis. Men selve idealet har vært en stor velsignelse. Idealet om eksklusivitet kjenner vi igjen på andre livsområder.

Det er normalt å forvente at vi er trofaste mot for eksempel arbeidsgiveren vår og landet vårt. Uten oppofrelse og selvfornektelse, oppnår vi ikke virkelig fellesskap. «Kjærligheten søker ikke sitt eget», som apostelen Paulus skriver i Kjærlighetens høysang.

Dypest sett bunner dette i synet på hva det er å være menneske og hva seksualiteten er. Er den et uttrykk for kjærlighet eller for begjær?

Moen og Sørlie tar utgangspunkt i en sekulær filosofi, eller hedensk, om du vil. Menneskets naturlige mål blir da å søke størst mulig tilfredsstillelse for seg selv. Men det er vår overbevisning at en slik jakt ender i tomhet.

En livsholdning som bygger på at livet er gitt av Gud, og at han har gitt oss gode skaperordninger, gir et helt annet utgangspunkt. Da er ekteskapet en pakt som avspeiler forholdet mellom Gud og menneske - i trofasthet og kjærlighet gjennom gode og vonde dager.

Det innebærer kamp og forsakelse, men også rikdommen som ligger i å gi avkall på noe av hensyn til en relasjon som betyr mer enn kortsiktige behov.