«Enhver blir salig i sin dåp»

Kanskje vi skulle skrinlegge hele dåps-krangelen og komme opp av skyttergravene?

Håkon Valen-Sendstadpoengterer i Dagen 3.2, i forbindelse med at folk døper seg som voksne etter å ha blitt barnedøpt: «Gud har ikke gitt oss noen gjerninger som vi skal gjøre som noen betingelse (Ef. 2,8).

Han konkluderer: «Å la seg døpe på ny, er derfor meningsløst og ikke rett å gjøre. Ved det setter man en betingelse for den nåde og gave Gud rekker oss i dåpen, at den er betinget av vår viljestilslutning. Men det er den ikke. Den er betinget av vår tro, og troen er ingen gjerning.»

Ef 2,8–9 handler ikke om dåp, men om tro: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.»

Om vi går til Apostelgjerningene ser vi at rekkefølgen i den NT-lige malen er at mennesker kommer til tro og blir døpt. Den etiopiske hoffmannen (8,36–38), jøden Paulus (9,19; 22,16), hedningen Kornelius (10,47), purpurkremmersken Lydia (16,15), fangevokteren i Filippi (16,32–33), og «Synagogeforstanderen Krispus (...) kom til tro og ble døpt» (Apg 18,8).

Gaius og Stefanas kom helt sikkert til tro før Paulus døpte dem (1 Kor 1,14,16). Da virker det litt underlig å høre at det både er «meningsløst og ikke rett», når man vil følge Den nye pakts ord om at dåpen er en naturlig følge av troen. Og ikke omvendt.

Det blir ikke forklart hvorvidt dåpskandidatene mente dette var en lydighetshandling, men Jesus hadde jo befalt det. Så Peter sier i forbindelse med at Kornelius kom til tro: «Disse har fått Den Hellige Ånd like så vel som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?»

Og siden da han stadfestet dette overfor brødrene i Jerusalem: «Når Gud har gitt dem den samme gave som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, så jeg skulle kunne hindre Gud?» (underforstått å ikke døpe dem; Apg 10,47; 11,17).

Nå er det selvfølgelig ikke voksendåp, men «gjendåp» Valen-Sendstad syns er feil. Og det er ikke noe nytt, men et sterkt innslag i luthersk teologi hvor gjendøperne aldri har stått høyt i kurs.

Jeg var selv barnedåpsteolog på min hals tidligere. NT skildrer fire hjem (antakelig storfamilier), der de ble døpt med stort og smått, en dåpspraksis de kristne kan ha tatt fra proselyttdåpen ved at de kristnet den. Stefanas, Kornelius, Lydia, og fangevokteren i Filippi og deres familier (eller hus, som betyr alle som var under deres tak) ble døpt. Disse tekstene var mitt kronvitne.

I 2011 begynte jeg å gå i en pinsemenighet, og lot meg døpe som voksen noen år senere. Pastoren der fikk noen hint om at han burde si noen ord til denne lutheraneren, men svarte – noe han fortalte meg siden: Å, han er klok nok til å finne ut av det selv. Så det skjedde uten noen form for ytre press. Men på grunn av min hardnakkede barnedåpsteologi, trengte jeg hele 16 påminnelser fra Herren, for å gå dåpens vei, først og fremst dette: Hvem er da jeg, så jeg skulle kunne hindre Gud?

I dag har jeg det synet at «enhver blir salig i sin dåp» (ikke å forveksle med Fredrik den store av Preussens ord om at enhver blir salig i sin tro), så lenge et menneske er en gjenfødt Kristus-troende.

I den andre skyttergraven sitter mange pinsevenner. Mot slutten av 2019 hadde Korsets Seier dåp på agendaen, der ord som «falsk lære og falske profeter» og Jesu kvernstein-ord om å «forføre en av disse små» ble brukt om barnedåp og de som foretar slike handlinger.

Parallelteksten om kvernsteinen føyer til «som tror på meg» (Matt 18,6), så når en baby ikke kan tro, blir det ingen adekvat tilnærming. Advarslene var absolutt velment, men kom farlig nær en dom. Jeg er absolutt tilhenger av at vi alle skal ha våre meningers mot, og stå for dem. Men det er mye vi ikke forstår, innrømmer til og med Paulus (1 Kor 13,9–12).

Med «enhver Kristus-troende blir salig i sin dåp», er det ikke snakk om å forene disse to syn, men å leve godt med hvert sitt syn. Tro og bli døpt sier Markus 16,16 med vekt på det personlige. Døper og lærer sier Matt 28,18–20, der vekten flyttes til hjem og menighet. Jeg har gode lutherske og ortodokse venner.

Å sette seg til doms over dem jeg kjenner og pleier åndsfellesskap med, ville bare være dumt. Det er riktig som det står skrevet «én dåp, en tro», som må bety den kristne dåp, ikke hvordan den enkelte konfesjon velger å praktisere den. Så presiserer jeg «Kristus-troende» og aksepterer selvfølgelig ikke for eksempel Jehovas vitners dåp, som har et helt annet syn på Jesus.

Øyvind Gaarder Andersen ble intervjuet om dåpssyn (KS 25.10.19). «...han har flere års erfaring med felles møter i Kristen-Norge, (og) samarbeid om ulike tiltak for å nå mennesker med evangeliet...» Jeg stiller meg bak hans to konklusjoner: «Tiden for å krangle om dåpssynet på tvers av kirkefellesskapene er forbi.»

Men, det betyr ikke «at vi skal avvike fra det synet vi har. Det skal vi stå for. (...) Det handler om å respektere hverandre. Jeg står fremdeles på det baptistiske dåpssyn. Samtidig har jeg den største respekt for mine lutherske og katolske søsken som ser på sin barnedåp som det rette. (...) Først og fremst har vi den samme troen på Jesus Kristus».

Roland Utbults sang peker på det samme: «Ett folk på vandring, går mot samma mål, men väljer ofta skilda vägar. Det finns en längtan som väkser sig stark, att Kristi kropp ska förena oss, så att vi enigt går fram... Et enda folk... med tålamod och fördragsomhet och kärlek att tjäna varandra.

Kanskje vi skulle skrinlegge hele dåps-krangelen og komme opp av skyttergravene? Akseptere hverandres dåpssyn (barnedåp, voksendåp med eller uten barnedåp i bunnen), og la oss forene i troen. Det er troen som er hovedsaken. Paulus sa «Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet» (1 Kor 1,17).

Og troen kommer av evangeliets budskap og Kristi ord, Rom 10,8–17. Jesus ba i sin yppersteprestelige bønn: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).