Er det greit å la seg døpe på ny?

Så vil noen si at den som er døpt som barn, trenger å la seg døpe på ny. Men det er å gjøre dåpen til en gjerning som er betinget av oss selv og undergrave Guds store nåde.

Mange opplever at det blir stilt krav om å bli døpt på ny hvis man ønsker å bli medlem i en menighet som praktiserer voksendåp. Jeg har møtt flere som i etterkant har opplevd at dette ikke var rett å gjøre. De har spurt seg; Hvorfor er ikke min dåp som barn like god og gyldig som en som er døpt som voksen?

Det som gjerne skiller synet på dåp, er om et barn kan tro, om det trenger å frelses fra sin synd, og ikke minst hvilken forståelse man har av hvem som handler i dåpen. Jeg ønsker i det følgende å si noe om at det ikke bare er unødvendig å la seg døpe på ny, men at det også er en urett å gjøre det.

I Matt. 18 sier Jesus: «Uten at dere vender om og blir som barn kommer dere ikke inn i Guds rike.» På hvilken måte er barnet et forbilde for oss voksne? Det er barnets umiddelbare tillit og hengivenhet til foreldrene. Et barn stiller ikke spørsmål ved hva mamma og pappa sier, men har full tillit til dem. Denne tillit lærer Jesus at også vi voksne skal ha til ham.

David sier i Salme 22: «Du dro meg fram fra morsliv og gjorde meg trygg ved hennes bryst.» Disse ord av David er et herlig uttrykk og forbilde på vår tro. Det er Gud som gir trygghet og tillit hos barnet til sin mor. På samme måte er det han som gir troen i våre hjerter (Ef. 2,8). Skulle ikke Gud også kunne gi en slik tillit og trygghet til et barn overfor seg selv? Jo, det vitner David om i Salme 71: «fra jeg ble født har jeg støttet meg til deg».

I Luk. 1 kan vi lese om Elisabeth som får besøk av Maria. Elisabeth forteller at barnet hennes sparket av fryd da det hørte «min Herres mor» tale til henne. Sakarja hadde fått løfte av Gud om at hans sønn skulle være fylt av Den hellige ånd helt fra unnfangelsen av. Gir Gud sin Ånd til et menneske uten at det er en tro hos det menneske?

Johannes og David er vitnesbyrd om at Gud kan gi troen til barn, fra både morsliv og fødsel av. Og grunnen til at også barn kan tro, er at troen ikke er betinget av vårt intellekt eller våre kognitive evner. Det er Den hellige ånd som åpenbarer Jesus for oss og gir oss denne tillit og trygghet (tro) til Gud. Det er Den hellige ånd som vitner med vår ånd at vi er Guds barn (Rom. 8,16).

Har Gud gitt oss noen løfter i dåpen? Ja, Gud har gitt store løfter i dåpen. I Rom. 6 sier Paulus: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv.»

Her minner Paulus romerne på noe som det virker som de har glemt, nemlig at de i dåpen fikk del i frelsen, i Jesu død og oppstandelse. Og slik Jesus stod opp fra de døde, skal de nå vandre i et nytt liv.

Det Paulus her sier har stor betydning for vårt kristne liv. For det første minner han oss på hvorfor vi ikke skal synde. Fordi vi i dåpen har vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, så har vi også stått opp til et nytt liv i ham. Derfor skal vi ikke lenger følge synden i vår onde natur. Gjør vi det, så blir vi igjen slaver under synden, sier Paulus (Rom. 6,16).

For det andre er dåpen en stor trøst å se tilbake på, for når vi faller i synd, kan vi tenke på den nåde vi fikk del i da vi ble døpt, nemlig Jesu død og oppstandelse. Det betyr at vi kan regne oss som døde for synden, fordi den har ingen makt over oss lenger (Rom. 6,11).

Dette er bakgrunnen for at vi i luthersk sammenheng kaller dåpen for et nådemiddel. Dåpen er et middel Gud har gitt oss til å formidle sin nåde, evangeliet. Dåpen er intet annet enn evangeliet med et ytre tegn, vannet.

Hvem trenger dåpen (evangeliet)? Er dåpen bare for de voksne som kan bekjenne troen på Jesus? Det er vanlig å høre at barn ikke trenger å døpes fordi Jesus ikke døpte og at barna hører Guds rike til.

Å argumentere med at Jesus ikke døpte, blir meningsløst. Han døpte heller ikke voksne. Videre var all dåp før hans død og oppstandelse, en dåp til omvendelse. Dåpen Jesus befalte, er en innvielse til hans død og oppstandelse, og ble derfor gitt etter hans oppstandelse.

Bibelen vitner også om at barn trenger frelse. «Ja, med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv», sier David (Salme 51). Videre vitner Paulus om at «vi var av naturen vredens barn...» (Ef. 2,3).

Disse ord fra Skriften viser at barna trenger å frelses fra sin synd. Derfor bærer vi barna frem til dåp så de kan få del i løftene som er knyttet til dåpen, tilgivelse for sin synd og del i Jesu død og oppstandelse.

Blir alle barn gjenfødt og får Den hellige ånd i dåpen? Det er det alene Gud som vet. «Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden», sier Jesus i Joh. 3. Gud har ikke gitt oss et middel til å «dele ut» Den hellige ånd, som er Gud selv. Gud gir sin Ånd når han vil.

Det vitner også Bibelen om. I Skriften finner vi eksempler på at Den hellige ånd blir gitt på ulikt tidspunkt i vårt trosliv. Noen er gjenfødt og har fått Den hellige ånd før de er i stand til å tenke (David og Johannes). Andre blir gjenfødt og får Den hellige ånd før de har blitt døpt.

Det er Kornelius i Apg. 10,44 et vitnesbyrd om. Noen får Den hellige ånd i dåpsøyeblikket. Det ser vi et eksempel på i Apg. 19,5f når Paulus møter dem som har kommet til tro, men enda ikke har fått Den hellige ånd. Noen fikk ikke Den hellige ånd i dåpen. Det er trollmannen Simon et eksempel på (Apg. 8,13ff). Vi ser med andre ord at her er ingen automatikk i hva som skjer i dåpen.

Jesus befalte disiplene å døpe i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Vi gjør det på hans befaling fordi han har knyttet noen velsignede løfter til dåpen. Det er også de Peter minner om på pinsedag når han oppfordrer til omvendelse og dåp og sier at «løftene gjelder dere og barna deres...» (Apg. 2,38f) Disse løftene ønsker Gud at ethvert menneske skal få del i, for Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst. Å tro på Jesus og bli døpt i den treenige Guds navn, er å få del i alle Guds løfter (2 Kor. 1,20).

Så er dåpen vanskelig for oss å forstå, den er et mysterium. Og det som gjør det vanskelig er blant annet at vi ikke ser når gjenfødelsen skjer. Skjer den i dåpsøyeblikket, før eller etter? Det vet vi ikke.

Vi må derfor forholde oss til det som sies klart, at når vi tror og er døpt (Mark. 16,16), da er vi frelst og født på ny (Tit. 3,5). Paulus uttrykker ikke at det som skjer i dåpen er symbolsk, men det er en realitet (Rom. 6 og Kol. 2). Det er derimot ikke noe vi kan se eller oppleve, for vårt «liv er skjult med Kristus i Gud» (Kol. 3,3) Men vi har Guds ord på at det er slik.

Så vil noen si at den som er døpt som barn, trenger å la seg døpe på ny. Men det er å gjøre dåpen til en gjerning som er betinget av oss selv og undergrave Guds store nåde. Gud har ikke gitt oss noen gjerninger som vi skal gjøre som noen betingelse (Ef. 2,8). Dåpen er en gave til oss som vi tar imot i tro og tillit.

Det vitner også spørsmålet til den etiopiske hoffmannen om, når han spør Filip: «Hva er til hinder for at jeg kan bli døpt» (Apg. 8). Filip må i tillegg til Jes. 53 også ha undervist hoffmannen om dåpen, for det første han spør om er å få bli døpt. Han ønsker å motta frelsen. Her er det ikke noe som minner om en lydighet/samvittighets- handling, men et ønske om å ta imot frelsen.

Denne frelse trenger også barna å få del i, og der foreldrene bærer barna frem til dåp i tro og tillit til Guds løfter, der har vi all grunn til å tro at barna får del i frelsen og blir født på ny. Bibelen vitner både om den stedfortredende tro (Mark. 2,1ff, Apg. 16,15) og om velsignelsen av foreldrenes tro overfor barna (1Kor. 7,14. 2 Mos. 20,6).

Så må det understrekes at der dåpen misbrukes, ved at hverken foreldre eller faddere tror og mener noe med å bære barnet frem til dåp, der har vi ingen forutsetning for å si at dette barn er gjenfødt i dåpen. Men det betyr ikke at løftet dette barnet fikk i sin dåp, ikke er gyldig.

Skulle dette barn senere komme til en bevisst tro, så er den dåp og de løfter det fikk som barn gyldig og blitt levende ved troen. Da er det ikke nødvendig å la seg døpe på ny. For løftene det fikk da det ble døpt, om tilgivelse og frelse, de står fast og er ikke betinget av noen gjerning fra vår side, men når vi tror så har vi dem. Man finner derfor heller ingen eksempler på gjendåp eller en problemstilling om at man må døpes på ny i NT.

Å la seg døpe på ny, er derfor meningsløst og ikke rett å gjøre. Ved det setter man en betingelse for den nåde og gave Gud rekker oss i dåpen, at den er betinget av vår viljestilslutning. Men det er den ikke. Den er betinget av vår tro, og troen er ingen gjerning. Troen er tillit i vårt hjerte til at det Gud har sagt er sant. Derfor bærer vi barna frem til dåp eller lar oss døpe som voksne.

«Hva er til hinder for at jeg kan bli døpt»? Tror du, så er det intet hinder. Og det har vi sett at også et barn kan gjøre.