En KrF-politikers erkjennelse

Som engasjert ung kristen med mange jern i ilden og mye «ild i hjernen», fikk jeg en klar forståelse av at oppdraget som kristen ikke bare kunne gjelde ­innenfor kirkebyggets fire vegger.

Som ungdom på 70-tallet fikk jeg tidlig en interesse for politikk og ble medlem både i KrFU og Fremtiden i våre hender. Tanken om å kunne være med og påvirke utviklingen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, utløste et engasjement og gav opplevelsen av å få være med på noe stort.

Men datidens kristenledere mente at politikk tilhørte «denne verdens ting» og vi ble både direkte og indirekte oppfordret til å legge ned et slikt engasjement. Jesus kom snart igjen og det var knapt nok aktuelt å ta noe særlig utdannelse.

Heldigvis endret dette seg utover på 80-tallet, og noen av oss fikk igjen muligheten til å gå inn i politikken og fikk våre lederes velsignelse over våre veivalg. I dag er det gledelig å se at unge dyktige KrF-politikere som Joel Ystebø og Kristine B. Gripsgård heies frem av sine lokalmenigheter og fristilles til å påta seg eventuelle verv i bergenspolitikken.

Min vei inn i politikken handlet nok mest om kampen for dem som ikke hadde ressurssterke talsmenn rundt seg. Jeg så tidlig i livet at svakere grupper av mennesker lett ble overkjørt og derfor fikk et vanskeligere liv og redusert livskvalitet.

Men det var også et annet aspekt som gjorde seg gjeldende for min del. Som engasjert ung kristen med mange jern i ilden og mye «ild i hjernen», fikk jeg en klar forståelse av at oppdraget som kristen ikke bare kunne gjelde innenfor kirkebyggets fire vegger.

Evangeliet ble forkynt hver søndag, mange ble frelst, men verden der utenfor menighetslokalene ble oppfattet som både truende og ødeleggende for det nye livet vi hadde fått del i. Denne noe todelte tilnærming til virkeligheten ble for meg en utfordring, og jeg har stadig måtte påpeke at vi som kristne ikke må isolere oss fra den verden vi er satt til å vinne.

Kristendommen har i seg mye god veiledning for mennesket fordi Gud vår skaper vet hva som er til det beste for oss. Min inntreden i bystyret i Bergen i 1987 handlet mye om at jeg innså at mennesket har mye å hente på å følge Bibelens mange kjøreregler, selv om man ikke velger å bli en kristen.

Jeg fikk som ung mann møte et meget engasjert KrF som tok ansvar og stilte seg til disposisjon for å gjøre Bergen til et litt bedre sted. Jeg fikk se KrF-politikk blomstre i samarbeid både mot høyre og venstresiden grunnet gode og klare avtaleinngåelser ved bystyreperiodenes start.

Hele tiden stod KrF i det store dilemma som ethvert verdiforankret parti møter. Skal man stå dønn fast på sine primærstandpunkt og bli stående alene, eller skal man inngå noen kompromisser som samlet sett bedrer situasjonen ute på gateplan? Om KrF til enhver tid bare skulle hevdet sitt primærstandpunkt, ville vi raskt bli stående ganske alene og våre gode og velbegrunnede forslag ville endt opp kun som arkivmateriale.

Som pastor i en av byens menigheter i godt over 20 år har jeg alltid levd i det krevende skjæringspunktet mellom politikk og menighet. Det er til tider utfordrende og måtte stå til ansvar for saker en har vært med på å vedta, men i de aller fleste tilfeller er der forståelse for at menighetens og politikkens rom, må ha ulike rammer. Det politiske regnskap har både plusser og minuser, og det er viktig at alle plussene løftes frem når minusene lett får fokus.

Gjennom menigheten får vi være med på det store oppdraget om å spre evangeliet og gjøre Jesus kjent både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I politikken er min erkjennelse at vi også skal sørge for at mennesker som nødvendigvis ikke mener og tror det samme som oss, har gode liv og kjenner seg trygge i byen vår.

Når jeg nå kan se tilbake på 32 år i bergenspolitikken, noen år som vanlig bystyremedlem og mange år som hel eller halvdagspolitiker, har jeg en tydelig erkjennelse av hvor viktig det har vært at KrF har vært med på å ta ansvar. KrF i Bergen har alltid vært en foretrukket samarbeidspartner når konstellasjoner skulle dannes. Høy lojalitet, forutsigbarhet og dyktige folk har vært et sikkert kjennetegn.

Så til moderne tid. Bare i denne kommunevalgperiode har KrF satt gode spor etter seg. Her er flere saker der en med stor grad av sikkerhet kan si at om ikke KrF hadde inngått i en flertallsallianse, så hadde flere av disse saker ikke blitt vedtatt. Det hjelper ikke med gode forslag alene. Det må være 34 stemmer avgitt i Bergen bystyre om en sak skal vedtas.

La meg frimodig nevne: Fokus på åndelig omsorg i tjenestene våre. Etablering av Evangeliesenterets kontaktkafe. Økt støtte til Blå Kors og diverse prosjekt som Frelsesarmeen står for. Avvikling av hospits der flere kristne aktører fikk anbudet på bo-oppfølging i kontrakter til en samlet verdi på 54 millioner.

Samlivskurs for førstegangsforeldre. Støtte til arbeid som Salt i Bergen driver mot trafficking og menneskehandel. Diakoner i deler av Bergen som har levekårsutfordringer. Barne- og familiehjelpen der familier nå får hjelp før utfordringene eskalerer. Ideell drift av nye Siljuslåtten sykehjem (Haraldsplass).

Økt støtte til Kirkens SOS. Klar stemme mot boikott av Israel. Vedtak om å fjerne køen for personer med utviklingshemming som trenger bolig. Skjenkepolitikken lagt under helse og ikke under næring slik det ellers er vanlig i Norge.

KrF er med og forvalter 21 milliarder, men også de små beløpene betyr så uendelig mye for de frivillige aktører som mottar disse kronene.

Det har vært viktig og nødvendig at KrF i Bergen har tatt ansvar, og om noen av KrFs stoler i Bergen bystyre står tomme etter neste valg, så vil der neppe være andre partier som enten vil eller er i posisjon til å fremme denne type saker som her er opplistet.

KrF i Bergen har hatt en krevende tid. Det er vel kjent og erkjent av alle. Men vi stiller nå med en meget godt sammensatt liste med velkvalifiserte kandidater som også er aktiv i mange av byens menigheter.

Anvendelsen av bønn og bibel har ikke endret seg hverken i KrFs organisasjon lokalt eller hos oss som tjenestegjør i ulike stillinger på rådhuset og dette gode trosfellesskap gjør at vi fremdeles har bønnemøter og andakter. Det er helt naturlig å ta troen med inn i den politiske hverdag. Det fungerer. La oss sammen gjøre Bergen og verden til et litt bedre sted den stund vi er her.