En historie om ung arroganse

Om kirken, om dets ledere ikke søker å sette folket fri gjennom å rope ut nåden fra talerstolen og gjennom det den er og gjør, da gjør den heller ikke det den var kalt til.

I Det gamle testamentet er det en historie jeg husker tilbake fra barndommen. Min far brukte å lese i Bibelen og be med familien hver kveld. Det var det siste vi gjorde før vi la oss, så jeg ville gå til sengs med historiene og lærdommen fra Bibelen i sinnet.

Den tragiske historien om Samson, utvalgt av Gud til å bringe frihet, beskyttelse og rettferdighet til israelittene. I stedet lar han seg lokke av denne verdens tomme løfter og sitt eget begjær og ender som en tragisk, ensom og latterliggjort slave av det og de han var kalt til å beseire ved Guds kraft. Eller historien om motet til Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, som var jødiske fanger i Babylon, utvalgt til å tjene ved kongens hoff. Da de var under trussel om en forferdelig død om de ikke bøyde kne og tilbad en gudestatue av kongen, valgte de å bli stående mens alle andre bøyde kne. Og Gud berget de mirakuløst fra ildovnen.

Men en historie som jeg aldri skjønte helt, var historien om Rehabeam. Da Salomo døde, steg han fram som den neste, naturlige kongen, siden han var sønn av Salomo og neste i rekken. Men folket var ikke sikkert på om han var den rette for jobben, så de bestemte seg for å høre hvordan han så for seg at han ville styre landet. Under kong Salomo hadde landet hatt stor vekst på mange områder, men det hadde kostet dyrt. Salomo hadde i særlig grad gjort flittig bruk av pliktarbeid og nå ønsket folket en lette i byrdene og arbeidet. Rehabeam ba om tre dager til å tenke seg om, så skulle han gi sitt svar. Her er hvordan Rehabeam brukte sine tre dager:

Kong Rehabeam rådførte seg først med de gamle, de som hadde stått i tjeneste hos hans far Salomo mens han levde. Han spurte: «Hvordan råder dere meg til å svare dette folket?» De svarte: «Hvis du i dag stiller deg til tjeneste for dette folket og tjener dem, og hvis du svarer dem med vennlige ord, da vil de tjene deg alle dine dager.» Men Rehabeam forkastet det rådet de gamle ga ham. Han spurte de unge til råds, de som hadde vokst opp sammen med ham, og som nå gjorde tjeneste hos ham. «Hva råder dere oss til å svare dette folket?» spurte han. «De har bedt meg om å lette det åket min far la på dem.» Da svarte de unge som hadde vokst opp sammen med ham: «Dette folket sa til deg: Din far la et tungt åk på oss. Du må gjøre det lettere for oss!» Slik skal du svare dem: «Min lillefinger er tykkere enn min fars midje. Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer.» - 1Kong 12.6-11

Som du sikkert kan forstå så gikk ikke påfølgende møtet med folket særlig bra. Ti av stammene brøt med Rehabeam og han ble sittende tilbake kun med Juda. Bibelen forteller oss videre at dette var det Gud som stod bak (1Kong 12.15).

Det jeg aldri skjønte, som du sikkert skjønner, var hvorfor Rehabeam tenkte at det ville gå bra for han når han svarte folket så utrolig arrogant og hardt. For ingen vil vel følge en som lover dem enda hardere arbeid og mindre frihet? Vel, kanskje det ikke er så rart som det ser ut? Og kanskje vi er mye mer lik Rehabeam og hans unge venner enn vi liker å tro...

I Det nye testamentet (NT) lærer vi at det som skjedde før, de historiene og de reguleringene som vi finner i Det gamle testamentet (GT) er skygger, bilder på det som skulle komme under den nye pakt (Hebr 10.1). Dette prinsippet ser vi praktisert gjennom hele Hebreerbrevet (ikke minst kapittel 11) og NT. Så hva slags lærdommer kan vi lære fra denne historien? Her er noen enkle ting å tenke over.

Det er ved enden av en gammel sti vi finner Jesus. Dessverre
er den ikke så godt synlig i våre dager. 1. De eldre som vokste opp, og tjenestegjorde under Salomo, hadde lært noe om arbeid og hvile.
De hadde forstått at hardt arbeid er tappende og vil ikke kunne vedvare. Som kristne må vi stadig vende tilbake til hvilen vi finner i å tilhøre Jesus og det faktum at vår relasjon til Han som er vår himmelske konge, ikke bygger på vår innsats og harde arbeid. Det bygger på Jesu fullendte verk på Golgata og vi kan ikke gjør noe for å hverken øke eller minske Guds kjærlighet til oss.

2. De unge som ikke hadde måttet jobbe hardt, forstod ikke at de skyldte andre for den velsignelsen og posisjonen de nå nøt.
De anså seg tydeligvis fortjent til det. Som ung kristen (ikke nødvendigvis aldersbestemt), er de lett å gå i den fellen at vi tror at vi har gjort oss fortjent til det vi har, eller i det minste burde ha. Jeg har selv vært der. Jeg trodde at dess mer innsats jeg la ned i kirken, dess mer ville jeg bli velsignet og lyttet til.

Dette mønsteret er ikke vanskelig å se igjen i kirkene rundt om. De som står på og yter mest, som har den beste karismaen og som ofrer mest av sin tid og krefter, det er de vi gir de mest framtredende posisjonene. Men i Guds rike så er det ikke slik det skal være. Gud belønner oss ikke for innsats, men tro. Denne troen bygger ikke på troen på oss selv, en visjon eller en pastor. Det er troen på Jesus og evangeliet. Derfor sier også apostelen at han arbeidet mer enn alle de andre, men det var ikke han selv, det var Guds nåde som virket i han (1Kor 15.10).

3. I en tid av forandring og stagnasjon kan vi bli fristet til å ta oss sammen.
Jeg hører og leser stadig forkynner og ledere som snakker om at man nå skal ta det til et nytt nivå. Man skal vise at med litt overgivelse
og innsats så skal man snu skuta. Når du og jeg hører ledere taler om hva vi skal få til med ekstra innsats, så bør historien om Rehabeam være en påminnelse til oss at det er ikke røsten av visdom vi hører, men røsten av umodenhet, stolthet og dårskap vi hører.

I denne historien leser vi at det som skjedde var fra Gud selv. Tygg litt på det. Gud selv lot Rehabeam bli forført av de arrogante ordene til ungdommelig overmot og stolthet for at de Han hadde profetert og planlagt, nemlig en deling og svekkelse av riket, skulle skje. Hvorfor? Fordi folket over mange år under Salomos ledelse hadde forlatt Guds vei. De hadde istedet begynt å lene seg på det samme som verden lente seg på (avgudene). Dette var derfor på mange måter fruktene av det frafallet som allerede hadde pågått over lengre tid.

Og er det ikke det samme vi ser skje i dag? Høster vi ikke fruktene av vår egen lunkenhet, vår stolthet og synd? Hva annet enn verdens visdom og veier er det ikke vi lener oss på, med vår tillit til bygg og harde arbeid? Se bare på hvilke summer og dugnadstimer som legges ned i moderne menighetsbygg?

Hvor vi før bygde bedehus på dugnad så vi kunne bruke pengene på å sende misjonærer til de unådde, så bruker vi nå pengene og innsatsen på å bygge opp underholdningsarenaer for våre unge. Samtidig er de sulteforet på hvilen en finner alene i troen på Guds fullendte verk i Kristus.

4. Kirken er ment å være et sted for hvile, ikke arbeid.
Folket ønsket hvile, men fordi Salomo og hans generasjon hadde sviktet i å disippelgjøre den neste generasjon ledere i nåden, så var det eneste alternativet de kunne gi mer arbeid. Men med mer arbeid følger mindre og mindre frihet. Arbeidet binder opp og tapper for glede og energi.

Rehabeam og hans unge rådgivere hadde lært fra forrige generasjon; som hadde blandet troen på Guds godhet og forsørgelse, sammen med troen på avgudene i denne verden - at hardt arbeid vil lede til vekst og framgang. Men det var aldri dette som hadde brakt fred og frihet til folket i utgangspunktet. Det var at de stolte på Gud alene for beskyttelse og forsørgelse. Hans vei, ikke menneskets. Dessverre tok Rehabeam etter sin far på dette området.

I verdens system belønnes du etter innsats. Det er egentlig en form for det buddhistene kaller karma; Det du setter inn er det du får tilbake. Det bibelske begrepet er loven. Det er alt i og utenfor oss som forteller oss at for å få det slik eller slik, så må du gjøre sånn og sånn. Dette ligger dypt i oss alle. Det er en del av den falne menneskenaturen og så lenge vi lever her slipper vi ikke unna.

Men nå har Jesus, som er den virkelige kongen, satt oss fri fra plikten (Salomo la store byrder i form av pliktarbeid og skatter på folket). Han satte oss ikke bare fri fra plikten, men også fra gjelden som djevelen og vår samvittighet hele tiden krever at vi betaler på. Jesus er svaret på alt dette. Når Rehabeam truet med mer arbeid, mer slit, mer slaveri, så er Jesu løfte til oss:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet,så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett. - Matt 11.28-30

Jesus er den kongen vi alle trenger. Han er kongen som bringer hvile og fred til den enkelte og til verden. Han kalles Fredsfyrsten og hans fred overgår all forstand. Han er ikke som Salomo, Rehabeam eller disse unge lederne som ønsket å legge flere og flere byrde på folket. Han er alt de ikke var. Og gjennom sin kirke vil også Jesus at den hvile som evangeliet bringer skal nå ut til de svake, de syke, de fattige og utslåtte. Derfor sier han også om sin egen tjeneste:

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. - Matt 4.18-19.

Om kirken, om dets ledere ikke søker å sette folket fri gjennom å rope ut nåden fra talerstolen og gjennom det den er og gjør, da gjør den heller ikke det den var kalt til. Nei, la kirken igjen vende tilbake til de gamle stier. Og skal vi igjen finne tilbake til og gå på de gamle stiene, trenger vi kanskje også de eldre som kjenner disse?