En europeisk 
identitet – 
finnes den?

Å tenke slik har ikke noe med overlegenhetsfølelse å gjøre, men er en erkjennelse av at all historie begynner et sted. Min personelige historie begynner et sted, og min identitet er knyttet til denne historien.

Simon W. Bringeland er pensjonert studie-og forskningsdirektør ved daværende Høgskolen i Hedmark, nå Høgskolen i Innlandet.

Finnes det noe som utgjør grunnlaget for en europeisk identitet, og hvor finner vi i så fall dette? Et par sitater fra noen bøker kan gi oss en antydning om hvor vi kan finne et svar. Den engelske forfatteren Patrick Leigh Fermor skriver i boken «Gavenes tid – en ung mann til fots gjennom 30-tallets Europa» (1977 – norsk utgave 2004) om en episode under 2. verdenskrig hvor han som engelsk soldat på Kreta hadde tatt en tysk general til fange. Generalen ser utover fjellene og siterer fra et latinsk dikt av Horats. Fermor oppdaget at han kunne dette diktet utenat, og fullfører diktet.

Fermor skriver: «Generalen hadde dreid sitt blå blikk fra fjelltoppen og over på meg, og da jeg var ferdig, sa han etter en lang stillhet: «Ach so, Herr Major!» Det var svært forunderlig. Som om krigen for en stund hadde opphørt å eksistere. Vi hadde begge drukket av den samme kilden for lenge siden, og alt var annerledes mellom oss resten av tiden vi tilbrakte sammen.»

Vi hadde begge drukket av den samme kilden, skriver Fermor. Det peker mot Europa som et erindringsfellesskap. I møtet mellom Fermor og den tyske generalen var kilden den samme utdannelse, den samme litterære kanon som de hadde møtt gjennom sin utdannelse. Denne litterære kanon skapte et fellesskap på tvers av nasjonene og bygget en bro over de mange generasjoner.

Dette er et poeng som historikeren Mary Beard tydelig understreker i sin bok «Spor – Det gamle Romas historie» (2015 – norsk utgave 2019), hvor det siste avsnittet lyder: «Vi gjør romerne en bjørnetjeneste hvis vi heroiserer dem, men også hvis vi demoniserer dem. Men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke tar dem alvorlig – og hvis vi avslutter vår lange samtale med dem. Denne boken er, håper jeg, ikke bare Det gamle Romas historie, men en del av den samtalen med Romas senat og folk: Spor.»

Det utgiverkretsen bak det renommerte leksikon Encyclopaedia Britannica kalte «The great conversation – Great books of the Western World» – en samling litteratur som har formet den vestlige – og dermed europeiske – kultur, ble utgitt første gang i 1952. Litteraturhistorikeren Harold Bloom ville noe av det samme med sin bok «The Western Canon» fra 1994.

Den samtalen Fermor førte med sin tyske fange, uttrykker denne lange linje gjennom historien, og er en erkjennelse av at fellesskapet mellom dem sprang ut av oppdagelsen av at de hadde drukket av den samme kilden. Derfor er det viktig å understreke at en vesentlig del av europeisk identitet har sin basis i et erindringsfellesskap. Dersom man skjærer over disse historiske båndene, vil sannsynligvis det vi forbinder med en europeisk identitet forvitre og etter hvert forsvinne. Å tenke slik har ikke noe med overlegenhetsfølelse å gjøre, men er en erkjennelse av at all historie begynner et sted. Min personlige historie begynner et sted, og min identitet er knyttet til denne historien.

Men Europa er ikke bare et erindringsfellesskap, det er også et verdifellesskap. Dette forsøker den engelske historikeren Tom Holland å vise i boken «Dominion – The Making of the Western Mind» (2019). Holland nevner innledningsvis biologen Richard Dawkins som hevder at vi alle – i den vestlige kultur – har en felles oppfatning av hva som er rett og galt. Men denne oppfatningen kommer jo fra et sted. Holland fortsetter: «Dette er oppfatninger som (…) vitner om den lengstvarende og mest innflytelsesrike arv fra den antikke verden, en omveltning av verdier som har vist seg mer transformativ enn noe annet i historien – kristendommen.»

Holland vil vise hvordan kristendommen har formet Europa, og han vil vise hvordan kristendommen fremdeles preger måten vi tenker og handler på. Både de amerikanske konstitusjonsfedrene og de franske revolusjonære var fortrolige med «den store samtalen» – det vrimler med allusjoner til den greske og romerske antikken.

Slik sett har vi to viktige stikkord til europeisk identitet: erindringsfellesskap og verdifellesskap. Men det er også et annet viktig trekk eller begrep som hører til i en samtale om europeisk identitet, og det er begrepet «nasjon». Ikke stat, ikke samfunn, men nasjon. I norsk sammenheng var 1800-tallet nasjonsbyggingens århundre fremfor noe. Historikerne understreket erindringshistorien ved å gripe tilbake til den norrøne tid, og kristendommen i dens lutherske utgave formet det norske verdifellesskapet. Nå er det ikke uvanlig å mene at en forkvaklet nasjonalisme har ødelagt nasjonsbegrepet, og det er vanskelig å si om det har noen plass i et flerkulturelt Europa.

Det må være riktig å se samtalen mellom Fermor og den tyske generalen som en samtale mellom nasjonene – den felles kilde de hadde drukket av knyttet båndet mellom dem. Europa består fremdeles av franskmenn, tyskere, engelskmenn, italienere, polakker, og mange flere. Dette mangfoldet har alltid vært Europa, samtidig som noe har bundet dem sammen – erindringene og verdiene. Kan vi snakke om et nasjonsfellesskap?

De to franske historikerne Etienne Francois og Thomas Serrier ga i 2017 ut en stor bok om det de kalte den europeiske arv tilbake til Homers tid – Europa vår historie. Denne boken kom i en tysk trebinds-utgave i 2019, hvor det i innledningen heter: «Kan man – og hvis ja, hvordan – tale om en europeisk hukommelse i entall – eller må vi bruke flertall? Er de europeiske erindringene mer enn summen av de nasjonale erindringene?» Det er denne kollektive hukommelse de, sammen med sine 100 bidragsytere, ønsker å finne mer ut av.

Midt i mangfoldet finnes kanskje noe som defineres som europeisk, ikke bare fordi det er knyttet til den verdensdel som heter Europa – nok en arv fra antikken, men fordi dette stråler ut fra byene Jerusalem, Aten og Roma. Francois skriver: «De utgjør kilden til den europeiske mesterfortellingen: Jerusalem – den hellige byen, Aten – demokratiets vugge, Roma – rikets hovedstad. I århundrer har de dannet Europas mytiske fundament.»

Det mytiske er erindringsfellesskapets røde tråd, det er basis for verditenkningen, og er den sentripetale kraft som holder alt sammen. Samtidig har Europa alltid vært åpen for impulser. Historisk sett er det noen dominerende trekk, og disse bidrar til den store samtalen som vi alle inviteres til å delta i. Uten denne samtalen forstummer Europa.