Egentlig en svært interessant bok

Ved å være såpass raus med de negative personkarakteristikkene trekker Geir Lundestad oppmerksomhet bort fra resten av innholdet i «Fredens sekretær».

A nmeldt bok:

Geir Lundestad

Fredens sekretær

25 år med Nobelprisen

Kagge forlag 2015

Innbundet, 317 sider

Geir Lundestad er en av landets festligste akademikere. Med sin omfattende kunnskap og sitt gode humør evner han å engasjere både lyttere og lesere. Derfor var det grunn til å imøtese boken hans om tiden som Nobel-ansatt med forventning.

Lundestad har utvilsomt mange morsomme historier på lager. Historier som har underholdningsverdi i seg selv, og som samtidig kan kaste lys over det viktige arbeidet Lundestad har vært med på.

Sterke spor

25 år som direktør for Nobelinstituttet og sekretær i Nobelkomiteen har gitt historieprofessoren Geir Lundestad en enestående arbeidserfaring. Han har fått møte noen av de menneskene som har satt sterkest spor etter seg i vår tid, og han har fått følge svært interessante prosesser på nært hold.

Det at han vil dele sine opplevelser med omverdenen, er derfor verdifullt. Og fordi Nobelkomiteens arbeid er omgitt med strengt hemmelighold, blir det ekstra interessant med de glimtene han gir fra innsiden.

Drøfter fredsbegrepet

Mesteparten av innholdet i «Fredens sekretær» er nokså ukontroversielt. Lundestad gjør rede for begrunnelsen bak hver av de prisene komiteen har delt ut i den tiden han har vært med, og drøfter også de ulike prisenes vellykkethet sett i ettertid. Her er det mye lesverdig.

Lundestad drøfter fredsbegrepet, og går inn i de mange debattene som har gått blant annet om sammenhengen mellom miljøvern og fred. Han mener at komiteen ikke har gjort noen åpenbare tabber, samtidig som han erkjenner at enkelte av prisene nok står på litt vaklende grunn med den kunnskapen vi har nå. Slik får boken verdi som tidsbilde, og som kilde til forståelse av hvilke problemstillinger Nobelkomiteen har vurdert.

Preget av nordmenn

Lundestad erkjenner at komiteens valg nok er preget av at det er nordmenn som sitter der. Vi er som kjent et ganske sosialdemokratisk folkeferd, og det har nok blant annet gjort sitt til at det er lettere for en amerikansk president å få fredsprisen hvis han er demokrat enn hvis han er republikaner.

Det er likevel interessant å tenke over hva som ligger bak at nettopp Nobels fredspris har fått en så sterk stilling. Vi kommer ikke bort fra at komiteens tildelinger over tid har bidratt til dette. Selv om enkelte tildelinger har vært ganske kontroversielle. Lundestad beklager ikke tildelingen av prisen til Barack Obama i 2009, men erkjenner at man kan stille spørsmål ved timingen av den.

Analysere mennesker

Lundestad skriver at han som historiker er vant til å analysere mennesker. Antakelig er det med dette utgangspunktet han er såpass frittalende i karakteristikkene av både levende og døde.

For det er utvilsomt slik at ved siden av alle formelle og faglige forhold, har også personkjemi og sosial adferd mye å si for politiske resultater. Det er likevel noe ved omfanget av disse karakteristikkene, og nærheten i tid til de omtalte hendelsene som gjør det hele litt ubehagelig.

En ting er omtalen av Thorbjørn Jagland. Den mannen har virkelig måttet tåle uforholdsmessig mye negativ omtale av seg selv. Lundestad roser hans strategiske evner, og kritiserer egentlig ikke arbeidet han har gjort i Nobelkomiteen.

Lundestad har på prinsipielt kommet til at Jagland ikke er den beste kandidaten til å lede komiteen på grunn av vervene han har hatt og fortsatt har, men dette er ikke en vurdering knyttet til Jaglands person. Hvorvidt han forteller gode vitser eller ei, blir jo også opp til mottakerens smak.

Mindre viktige forhold

Det som gjør det hele vanskelig, er blant annet omtalen av komitemedlemmene Sissel Rønbeck og Inger-Marie Ytterhorn og deres forhold til henholdsvis Gro Harlem Brundtland og fredspristildelingen til FNs klimapanel og Al Gore. Lundestad må vite at de to umulig kan forsvare seg mot de beskrivelsene han kommer med. Og beskrivelsene er såpass spesifikke at de utvilsomt rammer Rønbeck og Ytterhorn.

Med slike overtramp gir Lundestad leseren en ubehagelig følelse av å møte en sekretær som har vokst seg større enn komiteen han er satt til å betjene. Det meste av kritikken går på mindre viktige forhold, som enkeltes angivelig mangelfulle engelskkunnskaper. Men flere av disse beskrivelsene må utvilsomt oppleves belastende, eller til og med sårende, for de omtalte personene. Og det er ikke alltid opplagt hvilken historisk interesse de har i den formen de her blir presentert.

Og under denne generelle vurderingen ligger selvsagt problemene med den forpliktelsen til sekretesse som komiteens arbeid er omgitt med. Her har Lundestads frittalenhet allerede fått betydelige konsekvenser for ham selv, ved at han blir fratatt kontorplassen sin på Nobelinstituttet.

Glasshus

Jaglands respons da han ble konfrontert med omtalen av ham var latter, og en kommentar om at det jo har blitt vanlig å strø om seg med personkarakteristikker for å selge bøker. Det skal sannelig bli interessant å se hvordan Jagland kommer til å omtale all kritikken han har blitt møtt med når han selv en gang skal skrive sine memoarer.

For de fleste av oss er selvinnsikten er av variabel kvalitet. Når vi så rundhåndet som Lundestad her gjør kommer med karakteristikker av andre, blir det fort opplagt at vi sitter i glasshus alle som en.

For viktigere enn hvorvidt Kåre Kristiansen leste aviser under komitemøter, er det å drøfte profilen til en pris som har blitt tildelt både Mor Teresa og Yassir Arafat. Eller dramaet som utspant seg i kulissene da EU omsider fikk prisen i 2012.

Eller om hvordan den kongelige inntreden på bankettene ikke gjorde dem så mye mindre uhøytidelige likevel. Det sier noe sjarmerende om et relativt avslappet norsk lynne.

Eller om Kofi Annan, som får en svært sterk attest av Lundestad for sine evner som menneskekjenner.

Lundestad forteller om forholdet til Nobel-kollegene i Sverige, og drøfter hvorvidt det bør sitte politikere eller akademikere i komiteen. Han er for at det fortsatt skal sitte nordmenn der, men mener generelt at det er helt greit med politikere. Prisen er tross alt politisk.

Større interesse

I Geir Lundestads tid har Nobels fredspris fortsatt utviklet en enestående sterk stilling. Den er en av Norges fremste merkevarer.

Til årets pris er det 273 nominerte, 68 organisasjoner og 205 personer.

Ifølge Lundestad er det forresten slik at prisene til personer som regel vekker langt større interesse enn dem som blir tildelt organisasjoner.

9. oktober skal komiteens nåværende leder Kaci Kullmann Five fortelle verden om hvem som blir årets vinner.

Da blir det for første gang siden 1989 ikke Geir Lundestad som står i bakgrunnen. Han kommer utvilsomt til å bli savnet.

Men også for hans egen del hadde det vært bedre om det usedvanlig spennende og viktige arbeidet med Nobels fredspris hadde fått mer oppmerksomhet enn hva Lundestad selv synes om den ene og den andre tidligere medarbeideren.