Det nye jødehatet

Jøder spør seg om de har en fremtid i Europa, og stadig flere utvandrer til Israel. 

En EU-undersøkelse viser at en av fire europeiske jøder er redde for å bli identifisert som jøder. I vårt naboland Sverige er andelen 50 prosent. Tre av fire sier at de har opplevd antisemittiske angrep som ikke ble rapportert til myndighetene.

Noe av det samme ser vi i Norge: Mens 3,5 prosent av elevene i Oslos ungdomsskoler opplever negative hendelser minst to–re ganger månedlig på grunn av sin religiøse bakgrunn, er andelen blant jødiske barn hele 33,3 prosent – ti ganger så høy.

Den «gamle» antisemittismen fra nazister og høyreekstreme har ikke forsvunnet fra Europa. Den er særlig sterk i Ungarn og Hellas, der ytre høyrepartiene har opplevd fremgang de siste årene. Heldigvis er det bred politisk enighet om å bekjempe denne antisemittismen fra ytre høyre.

Men vi kan heller ikke overse den «nye» antisemittismen i Europa, som blant annet handler om at kritikk av Israels politikk går over i jødefiendtlige holdninger. I en fersk EU-undersøkelse blant europeiske jøder svarer om lag halvparten at de har møtt antisemittiske uttalelser fra venstre-orienterte personer og fra muslimer, en betydelig høyere andel enn fra høyreekstreme og andre.

Antisemittismen blant muslimer er kanskje ikke overraskende, tatt i betraktning at slike holdninger er svært utbredt i muslimske land i Midt-Østen, som mange av Europas muslimer har røtter i. Ikke desto mindre er den alvorlig, fordi alt tyder på at det kan være kort vei fra slike holdninger til militante, islamistiske miljøer som begår drap og de groveste formene for antisemittisk kriminalitet.

Alle muslimer er ikke antisemittiske, og noen modige muslimer har tatt et oppgjør med hat og vold i islams navn slik som Abid Raja. De fortjener vår støtte.

I Koranen og i profeten Muhammeds liv finnes både positive og negative holdninger og hendelser når det gjelder jøder. Lenge var muslimske land mer tolerante sammenliknet med det kristne Europa i behandlingen av jøder. Dessverre synes antisemittiske holdninger å ha blitt mer fremtredende på 1800- og 1900-tallet og nærmest dominerende i nyere tid.

I flere budsjettforlik har KrF fått gjennomslag for å sette av 5 millioner kroner til en handlingsplanen mot antisemittisme som ble vedtatt av Stortinget etter forslag fra KrF i 2015. Midlene har gått til holdningsskapende arbeid i skolen og styrking av Det jødiske museum i Oslo og Trondheim.

Skolen må være den fremste arenaen for å motvirke antisemittiske holdninger. Bare halvparten av elevene i Oslo forbinder Auschwitz og Holocaust med jødeforfølgelse. Det viser behovet for mer kunnskap og for at holocaustdagen markeres årlig på alle skoler.

For vel 10 år siden besøkte den Holocaust-overlevende ungarskfødte jøden som i 1949 kom til Norge, Harman Kahan, for første gang stedet for sitt livs mareritt – Auschwitz.

Med ordene «jeg har vært én gang i Auschwitz, det får holde,» hadde han tidligere avvist alle invitasjoner. «Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli trodd,» svarte han da han ble spurt om hvorfor han i flere tiår ikke fortalte noen om det han hadde opplevd.

Ved restene av Krematorium I fremsier Herman Kahan sitt ønske og sitt håp:«La Auschwitz alltid være et sted som minner oss om ansvaret for hverandre.» For som nobelprisvinner Elie Wiesel skriver i forordet til Herman Kahans bok,Lyset og livet:«Glemselen står alltid på fiendens side. Glemselen er fienden.»

Likegyldighet er farlig. Derfor er det viktig å ha en pågående offentlig debatt om antisemittismen og hvor vi våger å snakke konkret om hvordan dette syn på mennesket kommer til uttrykk i vårt samfunn.

For spørsmålet er ikke lenger «hvis» eller «om» antisemittisme er et problem; antisemittismen er en realitet. Gjør vi ikke noe, risikerer vi at den vokser ytterligere.