Det lille, det store og avgudsdyrkelse

Det de i realiteten gjorde var å dyrke sitt eget bilde, formet av deres kultur, ideer og ønsker - ikke Gud.

Da kom Herrens engel og satte seg under eiketreet i Ofra, det som tilhørte Joasj av Abieser-slekten. Gideon, sønnen til Joasj, holdt på å treske hvete i vinpressen for å berge kornet fra midjanittene. - Dom 5.11

I dag da jeg feiret gudstjeneste med mine brødre og søstre, som vi gjør hver søndag, ble jeg minnet på hvor storslått Gud er i det små og enkle. Da Jesus ville gi oss noe som skulle være en hellig påminnelse om Hans evigvarende, grenseløse kjærlighet og trofasthet, som vist oss på Golgata kors, så gav Han oss nattverden; en brødbit og en klunk saft. I dette enkle, lille måltidet, lar Han sin herlighet og godhet stråle fram. Så enkelt at ingen er for fattig, ingen for enkel, ingen for syndig, til å kunne ta del. Det er gitt til alle troende, alle steder, til alle tider. Og her konfronteres vi med vår synd, Jesu verk og Hans nåde, alle som en.

Gud elsker å møte oss i det lille og enkle. Hele Bibelen gjennom ser vi hvordan Gud gang på gang møter mennesker i helt naturlige,
enkle situasjoner. Moses passer geiter og møter Gud i en busk. Josef har merkelige drømmer. David erfarer Gud ute på markene mens han passer sauene til sin far. Gideon holder på å jobbe og skjønner ikke hvem denne fremmede som hviler i skyggen av treet i hagen hans er. Peter, Jakob og Johannes holder på å fiske. Paulus var ute på ridetur. Og den samaritanske kvinnen gikk alene, kanskje utfryst fra lokalsamfunnet, til brønnen for å hente vann, da hun snublet over Jesus. Gud møter oss ofte der vi minst venter det, i det små og hverdagslige.

Det storslagne. Så hvorfor lar så mange menigheter og kristne seg lure til å tro at vi må forsøke å presentere Gud på en storslått måte? Røykmaskiner, dunkende musikkanlegg, blinkende lys, sceneshow og sangere i topp-klassen. Tror vi virkelig at Gud lar seg imponere? Eller enda verre: At Han lar seg manipulere til å komme? Til å røre ved oss i vårt fantastiske leven?

Avgudsdyrkelse. Jeg tror at noe av årsaken til at Gud elsker å møte oss i det enkle, det simple, det hverdagslige, er at vi har en tendens å gjøre det store til målet. En del av Guds plan med Gideon, var å vende folkets hjerter vekk fra avguderi, så det første Gud beordrer han å gjøre er å rive ned avgudsalteret som folket ofret på. Men i slutten i historien ser vi at Gideon begår den store feilen å be folket om gull. Dette bruker han til å få lage en efod, et hellig plagg som prestene skulle bære. Denne efoden, leser vi i kapittel 8 i Dommernes bok, ble til fall for israelsfolket. De begikk avgudsdyrkelse med noe som egentlig tilhørte gudstjenesten for prestene.

Gullkalven. Mens Moses var på Sinaifjellet og mottok de ti bud fra Gud selv, ble folket lei av å vente, så de presset Aron til å gi dem lage dem et gudebilde. Så Aron gjorde det han hadde sett i den kulturen han hadde vokst opp, Egypt, og lagde en gulvkalv med et alter foran. Deretter ropte han ut: I morgen er det fest for Herren. (2Mos 32). Han lagde en gullkalv som han kalte for Herren, altså Gud selv. Og alteret hvor de så skulle ofre, var et alter for Gud.

Du skjønner, problemet med avgudsdyrkelsen i Moses’ og Gideons tilfelle, var ikke at de dyrket andre guder. De trodde de kunne forme sitt eget bilde av Gud og så utforme sin egen gudstjeneste. De sang, jo, og danset for Gud. Det var Han de ofret og bad til. Det var jo Gud de hadde gitt gullet sitt til, ikke sant? De hadde til og med prestetjenesten der. Men det de i realiteten gjorde var å dyrke sitt eget bilde, formet av deres kultur, ideer og ønsker - ikke Gud.

Kulturen. I vår kultur så lar vi oss imponere over det som er kvalitet, solid og premium. Så vi pusser opp og investerer og lager til så vi skal kunne invitere folk til de flotte byggene og lokalene våre. Vi jager etter det som skaper de gode følelsene i oss. Så vi snakker om alle velsignelsene og godene vi får når vi følger Jesus. Og vi synger sanger som ikke har noen reèll dybde, men som fokuserer på kjærlighet, nærhet, godhet og varme.

I Norge har vi en enorm tro på ny teknologi skal redde verden, så vi fyller kirkene med det siste og beste innen lyd, lys og multimedia og håper at det skal overbevise ungdommen om hvor storslått og cutting edge Jesus faktisk er. Og vi elsker framfor alt suksesshistorier. For er ikke historien om Jesus en suksesshistorie?

Så vi framhever de som lykkes og som har alt på stell. De som er så heldig å ha hår som kan ligge akkurat riktig. De har ordet i sin makt, en pen ektemake, er kule (merkeklær av riktige sorten) og vokser så utrolig i troen sin (noe som betyr at de går på alle møtene, gir hele fritiden sin til å tjene i kirken, og er veldig lidenskapelige i uttrykket sitt). Kanskje de til og med har tatt med seg venner på møte eller hjulpet noen gamle folk?

Kort fortalt. Vi former kirken slik vi har lært fra kulturen rundt oss. Og vi former Gud i vårt bilde. Derfor, av en eller annen grunn, vil aldri disse kirkene og folkene framheve visse skriftsteder og løfter i Bibelen. De snakker mye om materiell framgang, suksess og velsignelser, men lite eller ingenting om forfølgelser og prøvelser. Mye om hva du skal få, lite eller ingenting om hva du må ofre. Og mens de gjerne bruker ordet nåde, så stoler de på innsatsen, teknologien, kreativiteten og menneskelig visdom for å gjøre det bare Gud i sin nåde kan gjøre.

Salt. Jesus sier at vi som kristne er kalt til å være salt i samfunnet rundt oss. Vi er ment å sette smak til det som er rundt oss. Vi er ment å være et korrigerende og rensende element i våre familier, nabolag, på arbeidsplassene. Men i stedet er det mange som ender opp som Lots hustru, nemlig saltstøtter. De er ført ut av denne verden, Sodoma og Gomorra, ved Guds nåde. Men mens de er på vandring gjennom livet, så tar det ikke lang tid før de vender seg for råd, hjelp og visdom til den verden, den kulturen Gud har frelst de fra. Så de tørker opp og dør åndlig. Framdriften i deres gudsliv er synlig for alle. Det de kan tilby gir en ubehagelig smak og etterlate deg tørstere enn da du kom inn i deres hus eller kirke. Det er bare tomme ord og fraser som lyder hult.

Men fordi de er døde, så ser de det ikke selv. De ser ikke at Den Hellige Ånds liv har forlatt dem. At kjærligheten er kald. For de har jo fortsatt salt. De har loven. De har gjerningene. De har innsatsen.

Men det er også alt de har.

Så om vi ikke trenger å hjelp Gud til en storslått entrè for at andre skal få et møte med Han, og om det bare bringer åndelig død og tomhet, hvordan kan vi da sørge for å legge til rette for at folk faktisk får erfare Han? Gjennom evangeliet. Paulus kunne ikke sagt det klarere:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis. For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft. - 2Kor 2.1-5

Guds kraft er å finne i vår svakhet og avhengighet av Han. Vi kan ikke lene oss på menneskelig visdom, talenter og evner. Det eneste Gud har gitt oss hvor vi kan erfare hvem Han virkelig er, er evangeliet om Jesus Kristus.

Her er kraften.
Her er Ånden.
Her er livet.