Det kristne exodus fra Midtøsten

Kristendommens fødested er i ferd med å bli nærmest renset for kristne.

Kristne menigheter har vært aktive i området rundt den irakiske byen Mosul siden urkristen tid, men det siste året har det ikke blitt holdt gudstjenester for første gang på nesten 2000 år.

Residensen til den kaldeisk-katolske biskopen er okkupert av islamistene og gjort om til en fabrikk for svarte slør til muslimske kvinner.

Dette er et talende eksempel på kristnes situasjon i dagens krigsherjede Midtøsten. Kristne og andre minoritetsgrupper blir tatt som slaver, drept og fordrevet av IS og andre ekstreme islamistiske grupper.

For hundre år siden var 14 prosent av befolkningen i Midtøsten kristne; i dag er andelen redusert til fire prosent.

Siden oppløsningen av Det osmanske riket og etableringen av moderne stater, har regionen nærmest blitt renset for ikke-muslimer.

Den arabiske våren innfridde ikke folks håp. De gamle regimer falt og mange øynet håp om mer frihet og demokrati. I stedet oppsto et maktvakuum som har blitt fylt av islamister i Irak, Syria og Libya.

Undertrykkingen er vidtrekkende. Den gjelder ikke bare kristne, jøder, bahaier eller yezidier. Også muslimske minoriteter er rammet: shiaer i sunnidominerte land, sunnier i shiadominerte land og ahmadiyyaer i både sunni- og shialand.

Mer enn noe annet trenger det arabiske Midtøsten frihet. Det var et av hovedbudskapene i FNs utviklingsrapport om de arabiske landene, skrevet av arabiske forskere.

Ufrihet har vært en utfordring helt siden det islamske kalifatet – som var verdensledende vitenskapelig fra 750-1100 e.Kr. – endret karakter og gradvis gjorde fri tenkning kjettersk og lukket seg mot resten av verden. Mangelen på frihet kveler innovasjon og jobbskaping og fører arbeidsledige unge over i armene på islamister som gir dem en følelse av mening med livet.

Ingen religioner har en plettfri historie når det gjelder trosfrihet. Det kristne Europa har for eksempel gjennomgått århundrer med forfølgelser av annerledestenkende. Samtidig har islam noen særskilte utfordringer som fortsatt gjør seg gjeldende. Det gjelder blant annet straff for konvertering, synet på ikke-muslimer og tradisjonen for dominans. Disse holdningene og tradisjonene kan islamistene utnytte og spille på.

Hva kan vi gjøre? Først av alt må vi arbeide for menneskerettigheter og trosfrihet i FN og i Norges politiske kontakt med de arabiske landene.

Samtidig må vi gjøre det vi kan for å skape fred i Syria. Vi må legge press på Russland, USA, Tyrkia, Iran og de andre stormaktene som kan påvirke partene i konflikten.

For det tredje må vi gi hjelp til nærområdene. Der de lokale kirkene fortsatt fungerer, kan de være en god kanal for hjelp. De har lokalkunnskap og medmenneskelighet, både for kristne, yezidier og andre minoriteter.

For det fjerde må vi ta i mot flyktninger som ikke kan hjelpes i nærområdene, de som er svært syke og sårbare.

Disse tiltakene hjelper, men har sine klare begrensninger i å stanse den religiøse rensing­en. Selv om IS blir bekjempet, kan religiøse minoriteter i Syria og Irak vente en dyster fremtid. ­Derfor letes det nå etter praktiske løsninger som kan virke raskt. Nini Shea ved det amerikanske ­Hudson-instituttet foreslår at irakiske kristne bør få fulle borgerrettigheter i Kurdistan, inkludert retten til å arbeide.

Lokale ledere fra kristne og andre minoriteter har på sin side opprettet et selvstendig område i Niniveprovinsen, nord og øst for Mosul. Den amerikanske kongressen har bevilget midler til de lokale styrkene som sørger for sikkerheten. Også her i Norge bør vi ha en seriøs drøfting av disse forslagene og hva vi kan gjøre. For, som Emanuel Youkhana i Christian Aid-programmet i Nord-Irak sier til The New York Times, «vi har ikke tid til å vente».