Det gikk i oppfyllelse

Han er min sang og min glede. Han er min Herre og Gud. Jesus i dine hen­der, jeg hvi­ler til li­vets slutt.

«For han har sett til sin ringe tje­ner­in­ne.» Luk. 1,48.

Dette er sik­kert det førs­te evan­ge­lis­ke vit­nes­byr­det om hva Guds nåde er, nem­lig at Gud i sin kjær­lig­het og mis­kunn­het ser til oss men­nes­ker, at han bøyer seg ned til vår ring­het, og at han kom­mer til oss som Men­neske­søn­nen for å sone ver­dens synd.

Ved Den Hel­li­ge Ånd og den Høy­es­tes kraft ble det gjort mulig at Maria kunne bli mor til bar­net.

Etter engle­be­sø­ket dro Maria til slekt­nin­gen Eli­sa­beth som bodde i en fjell­bygd i Juda. En­ge­len hadde for­talt at også hun skul­le få en sønn. Gud hadde sør­get for at de kunne dele denne gle­den sam­men.

Maria som ven­tet Jesus, treng­te å kunne gå til Eli­sa­beth for å snak­ke om dette ene­stå­en­de. De var i ån­de­lig slekt­skap og for­stod hver­and­re. Da Maria og Eli­sa­bet traff hver­and­re, ble begge fylte av Den hel­li­ge Ånd, og Eli­sa­bet kjen­te straks at bar­net rørte seg i henne.

Ånden taler gjen­nom henne og hun roper med høy røst, «Vel­sig­net er du blant kvin­ner, og vel­sig­net er ditt livs frukt. Hvor­dan kan det gå til at min Her­res mor kom­mer til meg?»

I følge et he­bra­isk ut­trykk var hun «mer enn andre kvin­ner», ja, «frem­for alle de andre». Eli­sa­beth pri­ser Maria salig, som sva­rer med en lov­pris­ning. Alle som er opp­tatt av Jesus og gjen­fø­del­sens under, vil også føle det na­tur­lig å takke og lov­pri­se Her­ren.

«Han er min sang og min glede. Han er min Herre og Gud.

Jesus i dine hen­der, jeg hvi­ler til li­vets slutt.»