Denne kirken metter 400 hver uke
– Det føles som vi alltid er på randen av sammenbrudd, sier Thomas Sjödin, pastor i Smyrnakyrkan.
Conny vokste opp i en dysfunksjonell familie og havnet i fengsel allerede som 17-åring. Janne var arbeidsløs og i sorg etter morens død. Benny så etter mening med livet etter en suksessrik karriere i næringslivet.
Sammen gir de mat til hundreveis av familier.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Takk for at vi får være her i dag, Herre. Takk for at vi får være dine hender og føtter, dine armer og ben. Amen.
Det solbrune ansiktet til Conny (59) lyser opp idet han løfter hodet. En tatovering stikker opp bak den grønne t-skjorten. 59-åringen har nettopp bedt en kort bønn sammen med de 15 frivillige som står i en ring i foajeen i Smyrnakyrkan i Gøteborg. Og med denne enkle bønnen begynner matutdelingen som forsørger mellom 400 og 600 familier i Sveriges nest største by.
Bak ringen av frivillige sitter 40 personer på hver sin stol. De representerer en mengde nasjonaliteter og familiesituasjoner. De har ventet i to timer allerede. Snart skal de få utdelt to poser mat som skal vare i en hel uke, til neste matutdeling.
Men maten som skal leveres til Smyrnakyrkan er ikke kommet ennå. Den skulle vært her for en time siden.
– Det føles som om vi alltid er på randen av sammenbrudd, sier Tomas Sjödin.
Han er en av pastorene i Smyrnakyrkan. Sjödin blir beskrevet som Sveriges svar på Egil Svartdahl og Per Arne Dahl. Han er forfatter, foredragsholder og hele Sveriges pastor gjennom ukentlige radioprogram. Men her, blant Gøteborgs fattige, er han bare en av de frivillige.
Og nå handler alt om å hjelpe de som trenger det mest. En av dem var Conny, som nå leder arbeidet sammen med to av menighetens diakoner.
Men før vi kommer til hans historie... Hvem er de egentlig, de som kommer hit for å be om mat?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Kjente meg skamfull
På andre rad, ytterst til venstre, sitter Lars (50) og Daniel (44). De er fattige svensker som trenger den hjelpen de kan få.
Lars er arbeidsløs. Daniel har en jobb, men har altfor mye gjeld til at inntektene dekker utgiftene.
– Jeg kjente meg skamfull første gang jeg kom hit. Når man i voksen alder ikke kan fø seg selv, så er det jo tragisk. Men man må jo akseptere virkeligheten. Vi må jo ha mat, forteller Lars.
Selv om de to er på hils med de frivillige har de ikke blitt med i pinsemenigheten. Daniel forteller at han er en troende og går i Svenska kyrkan. Lars er ikke en troende.
De to posene med mat rekker som oftest en hel uke, men ikke alltid.
– Da kan man bare komplimentere. Man må jo være litt fornuftig så man ikke spiser alt opp på tre dager. Det er jo mulig, sier Lars og ler.
De to svenskene har også blitt kjent med et par andre som kommer for å få mat.
– Vi sitter jo her i to-tre timer. Da går tiden fortere når man kan prate sammen, sier Lars.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Verdifulle stoler
De fleste som kommer til matutdelingen er ikke som Lars og Daniel. De kommer fra andre land og snakker dårlig svensk.
– Flere kan bare arabisk, forteller Gunn, en av lederne av Manna, som matutdelingen kalles.
Etter to timer på stolen, bare avbrutt av et par dobesøk, får de oppmøtte tilbud om en bolle og en kopp kaffe før registreringen begynner. Tre fra første rad blir bedt om å komme fram til et rundt bord hvor de sier navnet sitt. I det øyeblikket de reiser seg blir stolen de sitter på fjernet.
Ved det runde bordet blir navn registrert, og de får en matbillett. Denne skal leveres i kassen for matutdeling, som er på andre siden av kirkebygget.
Traumatisk
En av lederne for arbeidet, Conny (59), kom til Smyrnakyrkan for syv år siden. Da var han fullstendig nedbrutt.
Livet startet elendig. Barndommen var et traume.
– Jeg hadde en far som drakk og brukte narkotika og en mor som gikk på piller for å holde nervene i balanse, forteller Conny.
Han vokste opp med flere søsken som foreldrene ikke klarte å ta hånd om.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Jeg vet ikke hvordan det er å ha en ordentlig mamma og pappa, forteller han.
Conny var innom fosterhjem og barnehjem. Da han var 17 år gammel havnet han i fengsel for første gang.
– Det som begynte med småtyverier av mopeder fortsatte med langt mer alvorlige saker.
Mot alle odds
Conny havnet etter hvert i den mye omtalte Hisinge-gjengen i Gøteborg.
– Livet ble mer og mer voldsomt. Jeg ble ikke akkurat mindre kriminell av å sitte i fengsel. Og så var jeg jo fortsatt et barn. Det var ingen som ville ta hånd om meg. Det var bare tragisk, minnes Conny.
Så møtte den unge mannen en kvinne. Hun ble gravid og han ble pappa. På den tiden fikk Conny høre om Lewi Petrus-stiftelsen (tilsvarende Evangeliesenteret i Norge, journ.anm.)
Conny fikk med seg den lille familien sin inn på et familiehjem.
Livet ble radikalt endret for Conny og familien. De fikk seg et hus og den unge mannen startet en bedrift. Han begynte å preke på flere steder og hjalp andre på skråplanet gjennom kriminalomsorgen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Jeg fikk et veldig bra liv, sier Conny.
Men det veldig bra livet han levde skulle ta en brå og uventet vending.
En ny sjanse
– Min kone forlot meg, sier Conny.
Han kjemper med ordene. Det tar noen sekunder før han klarer å fortsette.
– Jeg hadde sett det meste. Død og pine, mennesker som hadde tatt sitt liv, som hadde blitt skutt, men ekteskapsbruddet knekte meg. Det var det verste jeg hadde opplevd, forteller Conny.
Han forsøkte å lappe igjen såret etter bruddet, men klarte det ikke. Etter 25 års ekteskap og et harmonisk liv havnet Conny nok en gang på kjøret.
– Etter fire år var jeg ferdig som menneske.
Det er nå ti år siden han nok en gang kom til Gud for å få orden på livet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Conny kom til Smyrnakyrkan. I 2012 begynte han på bibelskole. I 2014 ble han med i det frivillige arbeidet med matutdeling.
– Gud har gitt meg en ny sjanse. Nå er jeg bare takknemlig for livet jeg lever, sier 59-åringen.
Storgråt av glede
– Mange av de som kommer hit er jo nesten som dine barn, sier diakonen Gunn.
I dag er Conny ansatt i Smyrnakyrkan gjennom arbeidsformidlingen. Den dagen det ble kjent at Conny skulle få bli ansatt i Manna, begynte Thomas Sjödin å gråte av glede.
– Det brast for meg, jeg storgråt. Det var så stort. Å ansette Conny har vært en nøkkel for den veksten vi ser i dag. Conny er jo alltid her. Det er ikke det samme om jeg eller Gunn kommer, for vi har ikke deres bakgrunn. Folkene som kommer hit kan identifisere seg med Conny, forteller Sjödin.
Selv ber han med mennesker hele tiden.
– Jeg ber med mennesker til frelse med jevne mellomrom. Det kan være en biltur til et sted, så skjer det underveis, forteller Conny.
Conny er en genetisk evangelist, legger Sjödin til.
– Jeg vil bli protestant
En av de som Conny har trukket inn i arbeidet er Maria (24). Hun kom fra Serbia til Sverige for fire år siden. De sorte solbrillene på hodet holdet håret på plass. Hun prater livlig og entusiastisk.
– Jeg trives veldig bra her og er så glad for at de tok imot meg. Jeg begynte å hjelpe til i forrige uke. Nå jobber jeg fra ti til tre, fire dager i uken. Hver dag lengter jeg etter å komme hit og hjelpe til. Det er så mye positiv energi her. Det gjør meg så glad og full av liv, sier hun.
Maria vokste opp som en ortodoks kristen. Nå vil hun la seg døpe.
– Jeg har fått et nytt møte med Jesus og jeg vil takke Conny som har tatt imot meg med så mye kjærlighet og varme at jeg ikke kan beskrive det. Jeg ser på ham som en pappa for meg. Nå vil jeg bli protestant, sier hun og smiler bredt.
Appelsiner og svinekjøtt
På baksiden av kirkebygget, langs Parkgatan, har det oppstått en ny kø. Her står de som har registrert seg og fått billett. Nå er det bare selve utdelingen igjen.
Maten har endelig kommet og på innsiden springer folk mellom matkasser med appelsiner og kjøleskap med melk. De frivillige jobber iherdig med å fylle plastposer med frukt og grønt, brød og melk, kjøtt og fisk. Posene skal inneholde variert og sunn mat.
LES OGSÅ: Mindre til de mest trengende
Selv om utdelingen skjer ordnet og effektivt, oppstår det små samtaler, smil og nikk og iblant noen diskusjoner.
En mann vil gjerne ha litt ekstra, en kvinne sier hun har fått noe feil. De frivillige må høflig forklare hvor mye de kan få, og hva de eventuelt ikke kan få.
Gjest ble kokk
Vi er tilbake i kirkens foajee. Bak disken i kafeen står Janne Claesson (62).
For et og et halvt år siden mistet han jobben. Så døde hans mor.
– Jeg var i sorg og jeg var fattig, forteller han.
Så møtte han en person på byen som ga ham en bibel og pratet med ham om Jesus.
– Han sa til meg: Du som er så fattig, hvorfor går du ikke til Smyrna på onsdag. Da er det suppelunsj.
Neste onsdag dro Claesson til Smyrnakyrkan og spiste suppe. Da han skulle rydde på plass tallerkenen sin etter maten, kom han i kontakt med en dame som stod på kjøkkenet.
– Hun spurte meg: Hvordan smakte maten? Jeg svarte: Jo, da. Men suppen var litt tynn. Jeg er jo kokk. Da sa hun: Men da kan du jo komme hit og lage mat, forteller 62-åringen og ansiktet brekker opp i et lurt smil.
Nå har Claesson laget mat i kafeen til Smyrnakyrkan i et og et halvt år. Gjennom arbeidsformidlingen har han fått en ordning som gir ham lønn for å jobbe i kirken.
– Jeg er her hver eneste dag, hver eneste uke. Jeg planlegger å jobbe her til jeg blir 72, deretter blir jeg vel en av pensjonistene som hjelper til, sier Claesson og smiler.
Sparer 100.000
En dag i uken samles alle restene av matutdelingen i en stor gryte. Denne serveres hver onsdag til de som ønsker seg et gratis måltid.
– Mange har kommet og spurt etter oppskriften på Janne sin suppe, forteller Gunn.
– Da er jeg som min mamma, jeg har ingen anelse hva oppskriften er. Man må jo smake det til. Du tar litt av det og litt av det, og så blir det bra, sier Claesson.
– Jeg ber ikke
Flere personer har blitt personlig kristen ved at de har deltatt som frivillig i matutdelingen.
– Dette var noen vi ikke forutså da vi startet arbeidet. Manna har blitt et slags Alphakurs for oss, forteller Sjödin.
Men ikke alle som hjelper til er troende. Noen gjør det av den enkle grunn at det føles meningsfullt. En av dem er Benny Palm (66).
Etter 28 år i Telia og ulike lederstillinger i privat næringsliv, fikk Palm høre et foredrag om frivillighet av pastor Thomas Sjödin. Da var han solgt.
– Jeg hadde nok penger og ønsket å bruke livet mitt på noe annet.
I tre år har pensjonisten kommet til Smyrnakyrkan en eller to ganger i uken og sørget for system og orden - og meningsfull diakoni.
– Jeg er ikke en kristen. Jeg tror Gud er det gode i mennesket og det har jeg forklart for Thomas, sier Palm.
Når de frivillige står i en ring og ber før matutdelingen starter, lukker Palm øynene og bøyer hodet. Men han ber ikke.
Døpte 282 i fjor
Matutdelingen er unnagjort. Det vil si, ikke helt. Faktisk ikke mer enn halvveis unnagjort.
Senere på dagen kommer det nemlig en ny gruppe fattige som skal få utdelt gule poser med mat.
– Farsigruppen kaller vi dem. Dette er iranere, afghanere og kurdere, forklarer Conny.
Farsimenigheten i Smyrnakyrkan teller rundt 500 personer. De har egne gudstjenester på torsdager og daglige bibelstudier.
– Farsigruppen er delt opp etter familier. Hver familie har sin faste dag hvor de får mat. De trenger altså ikke trekke kølapper, som de andre nasjonalitetene, forklarer Gunn.
282 personer ble døpt i Smyrnakyrkan i 2016. De fleste kom inn i kirken gjennom farsimenigheten.
– I farsigjengen døper de folk hele tiden, forteller hun.
Varmere og ærligere
Det er vanskelig å beskrive hva matutdelingen har gjort med Smyrnakyrkan i Göteborg.
– I begynnelsen var noen av de eldre redde, forteller Gunn.
Etter hvert har de sett den positive endringen i menigheten.
– Jeg vil si at det har endret atmosfæren i hele menigheten. Om du hadde besøkt oss på dagtid for fem år siden hadde det vært ganske dødt her. En og annen hadde sittet her og spist, en annen hadde halvsovet. Kanskje noen hadde spurt om å få låne toalettet. Nå er det fullt av liv her. Det er et varmere og ærligere miljø, sier Sjödin.
Manna
Manna er navnet på matutdelingen i pinsemenigheten Smyrnakyrkan i Göteborg.
Fire dager i uken på formiddag og ettermiddag får mellom 400 og 600 familier mat.
Hver onsdag tilbys gratis suppe.
