Den virkelige åndskampen

Heldigvis dreier det kristne budskapet seg ikke dypest sett om skremsler over ondskapens makt

Heksedoktorer og andre representanter for animistiske religioner er temmelig eksotiske for nordmenn flest. Det gjelder også troende kristne.

Når vi i dagens avis møter legen Victor Agbonk­polor fra Nigeria, kan det være nærliggende å ­oppfatte historien hans som et innblikk i en fjern virkelighet. Kanskje fremstår det til og med som en uvirkelighet. Besvergelser og talismaner, ­gjenstander som blir ansett for å ha bestemte magiske eller sakramentale egenskaper, er fremmed for de fleste av oss.

Samtidig er det både naivt og farlig å anta at ­åndskamp er noe som bare foregår på andre ­kontinenter. En kristen virkelighetsforståelse ­innebærer en erkjennelse av at djevelen og hans ­åndehær er reelle.

«Når det gjelder djevlene, kan menneskeslekten gjøre to feil som er like store, selv om de er diametralt motsatte. Den ene er at man ikke tror på deres eksistens. Den andre er at man tror på dem og nærer en overdreven og usunn ­interesse for dem. Selv er de like fornøyd over begge ­feilene og hilser en materialist og en djevlebesverger med samme glede», skriver C. S. Lewis i forordet til sin klassiker «Djevelen dypper pennen».

Hos oss er den første faren langt mer fremtredende­ enn den andre. En følge av sekulariseringen er at åndelige forestillinger blir oppfattet som subjektive. De er noe vi har inne i oss, tanker og følelser som er personlige.

Men en kristen virkelighetsforståelse innebærer at det åndelige er like virkelig som den materielle. Den som bare vil tro på det man kan observere med sansene sine, har ikke en realistisk oppfatning av tilværelsen.

Risikoen for at en slik virkelighetsforståelse kan lede til misforståelser og misbruk, er åpenbar. Det går an å manipulere sårbare mennesker med både trusler og frykt hvis man tyr til åndelige virke­midler. Særlig farefullt er dette i møte med barn og med mennesker som lider av psykisk sykdom. Da kan det bli virkelig ille.

Men det er ikke bedre å ­benekte åndelige realiteter. Den som har stått overfor ­virkelig ondskap, og sett hva den kan ­ødelegge for både enkeltmennesker og fellesskap, kan vanskelig avvise at det finnes en åndelig dimensjon. Hat, vold og drap i vill og organisert form kan skremme den kjøligste rasjonalist.

I Bibelen er det særlig to navn som brukes på ­mørkets fyrste. Det ene er det hebraiske Satan, som betyr motstander. Det andre er Djevelen, som ­kommer av det greske diabolos. Det siste betyr bokstavelig talt «den som kaster fra hverandre». ­Djevelens natur er at han splitter og skaper ­konflikt.

Formålet hans er først og fremst å rive mennesker bort fra Gud. Da kan noen hver av oss tenke over hvilke krefter som gjør dette i vår del av verden. De kan være sterke nok - selv om vi ikke støter på ­heksedoktorer eller talismaner.

Heldigvis dreier det kristne budskapet seg ikke dypest sett om skremsler over ondskapens makt. Tvert imot gleder vi oss over at Gud er sterkere enn djevelen. Jesus viste seg som seierherre over ­mørkets makter på korset, fremholder Paulus. Vi får tro på ham som har vunnet over mørket. Han vinner over mørket i stadig nye menneskers liv.

Det er også Victor Agbonkpolors historie et vitnesbyrd om. Slike vitnesbyrd trenger vi. De minner oss om at vi i Jesus Kristus, som i Bibelen blir kalt herlighetens herre, har håp samme hva slags mørke vi ­befinner oss i eller står overfor.