Dekker festbord for Jerusalems fattige

Med treretters middag, levende musikk og pyntede bord gir de fattige jøder og arabere følelsen av å bli servert på en flott restaurant.

Det er fortsatt et kvarter til King of Kings-menighetens suppekjøkken åpner, men allerede er rundt 30 personer møtt frem. Det er satt frem stoler i gangen utenfor lokalet, men de fleste velger å stille seg i kø rett utenfor døren. Ingen vil risikere å måtte vente over en halvtime til andre bordsetting starter.

Hos King of Kings er det ikke snakk om noen tradisjonell matutdeling. Varme retter kommer fra en av byens restauranter, og rundt 20 frivillige i alle aldre har jobbet i flere timer med å pynte lokalet, dekke bord, brette servietter, kutte grønnsaker til salat og dele pitabrød i to.

Regien har den messianske jøden Baruch, som leder de sosiale programmene til den store Jerusalem-menigheten. Et kvarter før åpningstid samler han troppene til en siste gjennomgang av arbeidsoppgavene. Noen skal servere, noen legge mat på tallerkenene, noen spille musikk og noen stå vakt ved dørene.

– Det finnes flere suppekjøkken i byen, men mange av de som kommer sier at vi har den beste maten og den beste atmosfæren. Vi ønsker å gi dem følelsen av å være på en skikkelig restaurant, sier han.

Før dørene åpnes settes det av god tid til bønn – både for de frivillige og for de som skal bespises.

– Må de som ofte opplever urettferdighet i samfunnet få erfare at du er rettferdighetens Gud, ber en av medarbeiderne.

Volontør

Blant de frivillige denne dagen er det folk fra en rekke land, flest amerikanere, men også en svenske, en danske og en nordmann.

Noen frivillige er i Jerusalem i noen uker eller måneder, men Elisabeth Ludvigsen fra Bergen skal jobbe et helt år som volontør for Den Norske Israelsmisjon. I løpet av en arbeidsuke er hun engasjert i ulike prosjekter, men hun setter aller mest pris på de dagene hun får hjelpe til i «restauranten».

– Det er en verdighet over måltidene som mange merker seg. Her kommer folk fra en rekke bakgrunner og retninger, og alle blir behandlet likt. I Jerusalem står grupperingene langt fra hverandre, men under måltidsfellesskapet i dette rommet blir avstandene litt mindre, sier hun.

Som regel er hun en av servitørene. Av og til er hun pianist også, og da spiller hun ofte melodier til kjente lovsanger. Det hender hun får gode samtaler med gjestene – flere av dem har tøffe livshistorier.

Sammensatt gruppe

Utenfor har køen vokst. Over hundre mennesker står klare og venter på at dørene skal åpnes. Nye folk ankommer hele tiden.

Få byer har en så sammensatt befolkning som Jerusalem, og dette gjenspeiler seg også i køen. Her står ultraortodokse jøder, muslimer og sekulære jødiske pensjonister side om side.

Det er også tydelig at de fremmøtte har levd ulike liv. En ung mann bærer sannsynligvis alt han eier med seg i tre plastposer. To eldre arabiske kvinner, med rynkete ansikt og blodskutte øyne, sitter i bare filler. Like ved står en middeladrende jødisk kvinne i fjonge klær. De fleste ville aldri møtt hverandre andre steder enn her.

Noen kommer rett inn fra gaten, mens andre lever «normale» liv. Mange av brukerne av suppekjøkkenet er eldre jødiske immigranter som har for små pensjoner til at de kan kjøpe seg middag hver dag.

De fleste virker slitne. Noen er ampre og hissige og krangler om hvem som kom først. Andre står med lukkede øyne og venter på at det skal bli deres tur.

De minste

Da suppekjøkkenet startet opp for omkring et år siden, var det på bakgrunn av Jesu ord i evangeliene om at «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Et annet sentralt bibelord har vært Jesaja 57,15: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.»

– Det er Yeshua som driver oss. Dersom vi levde «vanlige liv» uten Gud, ville ingen av oss hatt fellesskap med menneskene som kommer hit. Vi ville gjerne syntes synd på dem, men ikke noe mer. Gud har imidlertid omsorg for de som sliter og er tilstede hos dem på en spesiell måte, sier «kjøkkensjefen» Baruch.

Et av målene med arbeidet er å gi verdighet og kjærlighet til mennesker som i hverdagen sliter med å få endene til å møtes og som sjelden opplever å bli verdsatt.

– Guds kjærlighet virker gjennom oss, men vi driver ikke med direkte evangelisering. Vi har ikke tillatelse til å dele ut traktater eller kristent materiell, men vi får mange gode samtaler med folk. Vi kan uansett ikke «kjøpe» noen. Våre holdninger og oppførsel virker langt sterkere på de som kommer enn hva mange ord gjør, sier Baruch.

Fattig by

I Første Korinterbrev kan en lese om hvordan Paulus for snart 2.000 år siden arrangerte en innsamling til de fattige i Jerusalem.

Situasjonen er ganske lik i dag. Det er mange i den israelske hovedstaden som sliter med å få endene til å møtes. Mens rundt 20 prosent av israelske familier lever under fattigdomsgrensen, er tallene langt høyere i hovedstaden.

Fattigdommen er størst i den arabiske befolkningen og blant ultra-ortodokse jøder som ofte prioriterer bibelstudier foran arbeid. Men også mange sekulære jøder sliter med å finne jobb i en by uten nevneverdig industri og med et begrenset næringsliv. De siste månedene har også handelsnæringen og reiselivet slitt på grunn av sikkerhetssituasjonen, og flere har måttet gå til oppsigelser.

– Elsker byen

Jerusalem er en by som mange enten elsker eller misliker. Elisabeth Ludvigsen er helt klart i den første kategorien.

– Helt fra jeg var ung har jeg hatt et hjerte for Jerusalem. Byen er en unik miks av kulturer og av nytt og gammelt. Bare noen hundre meter fra det yrende folkelivet i gamlebyen, finner du trendy butikker og kafeer, sier hun.

De siste årene har hun kjent på et gryende misjonskall og da hun fikk muligheten til å kombinere frivillig arbeid i Israelsmisjonen med opphold i Jerusalem, slo hun til. Volontøråret er slutt i august. Hva hun da skal ta seg til vet hun ikke, men hun stortrives i Israel.

– Det er en opplevelse å bo i Jerusalem, en by som er spekket med historie og der dramaet om menneskenes frelse utspant seg, sier hun.

Håp

I restauranten er både forrett, middag og dessert servert. Ved noen av bordene går praten livlig, mens andre forlater lokalet for å gi plass til nyankomne. De fleste virker muntrere og mer avslappet enn da de ankom tre kvarter tidligere. Det varme måltidet og det sosiale fellesskapet har gjort underverker.

Under måltidet har en pianist spilt kjente kristne og jødiske melodier. Mens folk reiser seg fra bordene spilles den israelske nasjonalsangen. Til tonene av «Håpet» går gjestene ut i et Jerusalem der sabbatsroen er i ferd med å senke seg.