De tynne stedene

I diskusjonene om Roy Godwin og Oase har begrepet «tynne steder» vært framme.

Se innlegg fra Camilla T. Sandstø Kind i Dagen 13. august. Vi kommenterer kun spørsmål om tynne steder her, og vurderer å komme tilbake til andre spørsmål senere.

Ffald-y-Breninn, der Godwin har sitt arbeid, er av noen kalt et tynt sted. Begrepet brukes særlig i kristen keltisk tradisjon. Det brukes om steder hvor «avstanden mellom det himmelske og det jordiske synes liten», «der den åndelige verden er tett på den menneskelige», og så videre.

Uttrykket «Der hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn» sier hva ordet «tynt» kan referere til. Naturligvis er det utfordringer når dette uttrykket tolkes bokstavelig. Vi finner heller ikke begrepet brukt i Bibelen.

De fleste leser og bruker begrepet med en enkel semantikk/forståelse: Tynne steder er der Gud kommer nær eller er kommet nær, det har skjedd mirakler eller lignende. Flere personer, også teologer vi har snakket med, bruker begrepet uten spesiell keltisk forankring eller et definert teologisk innhold.

Jakob brukte ikke begrepet «tynt sted» da han våknet av drømmen (1 Mos 28), men bibelfortellingen kan ha en parallell i seg: Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Han ble redd og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, her er himmelens port.»

Det er utfordrende å sette faste navn på noe så dynamisk som subjektive erfaringer og steder der erfaringene skjer. Det blir lett normativt, altså noe vi forventer at gjentas og som kan, skal eller må gjelde alle mennesker. Det er også generelt vanskelig å bruke ord som enhver fyller med eget innhold og egne forestillinger.

Når kristne allikevel bruker begrepet tynne steder for å vitne om Guds tilstedeværelse eller inngripen, eller for å fortelle at det skjer mirakler på et bestemt sted, da tar vi imot vitnesbyrdet med glede.

Alt skal prøves, og ingen av vitnesbyrdene skal rangere over Guds ord. Men Bibelen gir oss ingen grunn til å tvile på at Gud handler overnaturlig også i dag. Uttrykket «Gud er», slik Gud selv sa når han åpenbarte seg i den brennende tornebusken, er presens (Jfr. 2. Mos 3). I Guds munn er det evig nåtid.

Å nesten konsekvent avvise eller problematisere vitnesbyrdene om Guds inngripen og tilstedeværelse, det være seg i Wales eller Norge, bidrar til et bilde av en Gud som ikke lenger handler og er til stede i nåtid. Bibelen sier det motsatte.

Vi kan ikke huske å ha hørt begrepet «tynne steder» brukt fra Oases talerstol, og vi avstår helst fra å bruke det av grunner nevnt over. Men den egentlige substansen i vitnesbyrdene som Roy Godwin deler, at Gud møter mennesker på underfullt vis også i dag, det holder vi fast ved.

Vi avstår ikke fra å vitne om at vi har en levende Gud som er, og som kan og vil erfares også i dag! Vi avstår ikke fra å forkynne for alle kristne at Guds nåde også rommer nådegaver og en naturlig Gudgitt overnaturlighet. Vi avstår ikke fra å forkynne at Gud åpenbarer seg for oss i sitt ord. Det er og en konkret inngripen fra Gud i vår virkelighet.

Bare gjennom Den hellige ånds direkte inngripen kan vi forstå hvem Jesus er (Joh 15.26). Vi avstår ikke fra å oppfordre folk til å ha sine «tynne steder» og «tynne tider» i livet der en søker Gud i Bibel, bønn, bror-/søsterfelleskap og brødsbrytelse. «De fire B-ene» gir livsfellesskap i nåtid med den treenige Gud.

Visst kan det være behov for en teologisk avklaring i forhold til keltisk tradisjon og spiritualitet når det gjelder «de tynne stedene». Det er fint at Sandstø Kind reiser spørsmålene. Vi omfavner ikke automatisk all historisk og tradisjonstilknyttet forståelse som kan ligge i bakgrunnen, men ser heller ikke at det har vært problematisk fram til nå.

Ved neste anledning tar vi gjerne en samtale med Godwin om hans bruk av begrepet. Men vi lar ikke oppmerksomheten om disse avklaringene overskygge vitnesbyrdet om det Gud gjør.