Karismatikk med rot i Guds ord: Godtar vi litt surdeig?
Vi ønsker hele tiden å være på vakt, og sørge for at karismatikken har sin rot i Guds ord. Da bør vi vel ikke la talene til Roy Godwin leve sitt eget liv, uavhengig av hva som står i bøkene hans.
Veldig bra at det ønskes debatt rundt karismatikk, og at det etterlyses flere karismatikere i debatten med forskjellig syn. J
eg har selv erfaring med både karismatiske og lutherske sammenhenger som blant annet Oase, Vineyard, Ungdom i Oppdrag, Normisjon og NLM. Gjermund Eikli og Eivind Arnevåg skriver i sin kronikk i Dagen 2. august at «lederskapet i Oase hele tiden vil være på vakt og sørge for at karismatikken skal ha sin rot i Guds ord og i nådeforkynnelsen».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er veldig bra at dere er tydelige på dette. Men det virker som det snakkes litt forbi hverandre i denne debatten. Jeg synes det er trist at det sjelden blir en konstruktiv debatt når tema rundt enkelte av Oases forkynnere blir tatt opp.
Ofte ender det opp med bortforklaringer i stedet for oppklaringer, og tema som tas opp blir ikke debattert, men heller sett på som en misforståelse. Når for eksempel en del lurer på hva Oase-ledelsen mener om såkalte «tynne steder», som Godwin snakker om, er det ganske taust.
I boken «Strømmer av nåde» s.127 skriver han at det finnes «tynne» steder hvor himmelen er lett tilgjengelig og helbredelsen henger i lufta». Går Oase god for det kontroversielle han skriver her?
En ting er hva Godwin sier på et Oase-møte, men hva han skriver i bøkene sine er også relevant. Og når han beskriver sitt møte med en keltisk katolsk bok s.127, høres det nærmest ut som om han snakker om Guds ord. Han skriver følgende; «Jeg var som en utsultet mann som endelig hadde funnet brød. Jeg slukte boken og fant at den talte sterkt til meg. Innholdet var omfattende (...)
Videre skriver han; « Det forandret alt. Jeg forsto det store bildet; jeg forsto hva Guds store penselstrøk dreide seg om for vår del».
Det forandret alt. Dette er ganske sterke ord, særlig når det dreier seg om en keltisk katolsk bok. Det var altså denne boka som forandret alt for Godwin. Dette betyr at han fikk en slags åpenbaring av Guds vilje for sin tjeneste gjennom denne boka. Uten denne boka hadde han fortsatt vært en utsultet mann?
Selvfølgelig kan vi hente inspirasjon fra bøker utenom Bibelen, men her er det snakk om et være eller ikke være uten denne boka. Og det er ganske spesielt. Hvordan forholder Oase seg til denne kontroversielle delen av Godwins virke? Det er det flere som ønsker svar på.
Er det greit så lenge vi spiser fisken og spytter ut bena? Forøvrig er ikke dette et bibelsk prinsipp. Guds ord sier faktisk det motsatte. Litt surdeig syrner hele deigen. Og da blir spørsmålet; Godtar vi litt surdeig? Eller mener vi det ikke er surdeig?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg tolker svaret fra Oase-lederne som at det er ingenting å bekymre seg over når det gjelder Godwin og hans teologi. Og så lenge han forkynner «riktig» fra talerstolen mens han er i Norge, kan vi bare se bort i fra det vi reagerer på i bøkene hans. Det ble sagt at aviskritikken lever sitt eget liv, men mye av aviskritikken gjelder det han har skrevet i bøkene sine. Da er det mest konstruktivt å faktisk diskutere dette, og ikke bare hva han har sagt på ulike møter.
Vi bør vel ikke la talene til Roy Godwin leve sitt eget liv, uavhengig av hva som står i bøkene hans. For vi ønsker hele tiden å være på vakt, og sørge for at karismatikken har sin rot i Guds ord.
