«Da jeg tidde...»
Å tie kan være en måte å rope på.
David beskriver et sted dette «ropet». Det var noe han ikke ville innrømme – verken for Gud eller mennesker. «Da jeg tidde …» Det betydde: «Gud – hold deg unna.» «Kom ikke her, Natan!» Taushetens lydløse rop ble som en «salme» han ubevisst nynnet på (Salme 32:3).
David hadde hatt med Gud å gjøre i årevis. Men nå hadde han syndet. Med hardt hjerte og stiv nakke – og overlegen makt. Og dette ville han ikke blande Gud inn i. «Jeg er jo konge i Israel.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gud i himmelen hørte den tause trassens rop. Men hanville ikke holde seg unna. Han sendte profeten Natan. Og møtet med profetens ord ble en kraftig personlig vekkelse. Den skapte en helt ny salme. Trassen ble vendt til et bots-rop: «Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet!» (Salme 51:3) Refleksen av dette botsropet ser vi i en kirkesalme: «Jeg ser det, Gud, min synd er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjær. O, Gud, meg synder nådig vær.»
Syndene dine kan være som Davids. «Eit høgfjell av skuld og av skam.» Gud svarer på slike botsbønner. Han gjør det ved å male Jesus for deg. Da kan glede og takk bryte fram midt i fortvilelsen: «Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause sonofferlam!»
