Brev til den ufødte

Både Bibelen og Knausgård sammenligner Gud – hans ære og majestet – med solen. Vi kan ikke se rett inn i den. Vi tåler ikke lyset, blikket må vike.

«Dette fantastiske, som du snart skal møte og få se, er så lett å miste av syne – det er derfor jeg skriver denne boken til deg. Jeg vil vise deg verden, slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den. Hva er det som gjør livet verdt å leve? Ingen barn stiller det spørsmålet. For barn er livet selvsagt.»

Den prisbelønte forfatteren Karl Ove Knausgård har i høst levert sitt niende bokverk.

Etter å ha utlevert seg og sin familie langt over sømmelighetens grenser i 3500 siders pikant fortellerkunst i Min Kamp-serien, avslutter han nevnte gedigne roman på følgende måte:

«Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det jeg har utsatt dem for, men det jeg har gjort, må jeg leve med». Nå skal jeg nyte, «virkelig nyte tanken på at jeg ikke lenger er forfatter.»

Har du hørt om maratonløperen som ligger utslitt etter målgang og forsikrer seg selv og sin familie om at han aldri mer skal være med på noe løp?

Han stiller imidlertid til start ved neste anledning! Slik også med Knausgård. Den feberhete pannen er blitt kald, mannen har fått roet seg ned i fire år. Nå publiserer han det første av fire bind med brev til sin ufødte datter.

Den litterære scenen er grensesprengende. Mens jenta vokser i mammas mage, skriver pappa om livets selvfølgeligheter. Men livet er for fantastisk til å være selvfølgelig.

Hver eneste en av oss er et mirakel. Vi har tre hundre tusen milliarder celler i kroppen vår. For at barnet skal bli «ferdig» til fødselen, må det være uhyre stor hastighet på det vekstunder som skjer i mammas mage.

Salmisten sier til Vårherre i Salme 139: «Du formet meg i mors liv» og «Jeg ble formet så kunstferdig i mors liv».

Det hører med til troens abc at vi bekjenner som i den første trosartikkel: «Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper».

Knausgård er beveget da han ledsager sin kone til ultralydundersøkelse og skriver til den lille, ufødte:

«Så var det du som så langsomt rørte på lemmene, og ikke en øgle eller en skilpadde. Vi så hjertet ditt, som slo så fort som det skulle, og hadde de kamrene det skulle. Vi så ansiktet ditt, den lille nesen, og vi så hjernen, liten, men fullstendig. Vi så ryggraden, hendene, fingrene, lårbenet. Du lå med bena opp mot brystet, og du rørte stadig på den ene hånden, som liksom svevde for seg selv, åpnet den, lukket den. De sa at du overveiende sannsynlig er en jente. Så da er du Anne».

I denne første boken til Anne skriver pappa om hva som møter henne i den verden hun om noen måneder skal ut til:

«Og man vet hvor mye smerte verden vil påføre, man vet hvor komplisert og vanskelig livet vil bli – som et fullverdig liv innebærer, på godt og vondt».

Ellers handler brevene om epler, solen, tenner, skumring, blod, feber, ensomhet, demring, spedbarn, tilgivelse, stillhet, øyne og mye annet.

Når vi først snakker om Gud som skaper, leser jeg det lille brevet som heter «Solen». Der gjør han datteren sin oppmerksom på denne enorme «flammende kule», som gir oss alt vårt lys og all vår varme – samtidig som den er absolutt utilnærmelig. Så trekker forfatteren en interessant sammenligning, som minner om en predikants forkynnelse:

«Det er vanskelig å lese om den monoteistiske guden i Det gamle testamentet uten å tenke på denne formen. Et av vesenstrekkene mellom menneskene og Gud er at menneskene ikke kan se rett på Gud, men må bøye sine hoder. Og selve bildet på Guds nærvær i Bibelen er ilden, den representerer det guddommelige, men også alltid solen, siden all ild og alle branner her nede er avleggere til den».

Du har rett, Knausgård! Bibelens forfattere tenker også på Gud, som solen. «For Gud Herren er sol og skjold» (Salme 84).

Profeten Habakkuk sier om Gud at «Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. En glans som solens lys bryter fram, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult».

Både Bibelen og Knausgård sammenligner Gud – hans ære og majestet – med solen. Vi kan ikke se rett inn i den. Vi tåler ikke lyset, blikket må vike. Men vi lar oss varme og velsigne av de usynlige, men deilige solstrålene – et vakkert bilde på Guds kjærlighet og omsorg, slik han viser den gjennom Jesus.

«Å holde et spedbarn inntil kroppen er en av livets store gleder, kanskje den største», skriver Karl Ove Knausgård, som beskriver seg selv som sentimental – «et annet ord for følelsesfylt» – og mener det er bedre enn nøkternhet.

For det han skriver om, det er – sier han – «så trivielt og så... ja, hellig».