Bønnens misbruk: Manipulerende bønner

Manipulerende bønn er en måte å bruke bønn 
på for å få frem sin egen agenda og sine egne meninger. Det er et misbruk av bønnens innerste vesen, i den hensikt å oppnå noe som fremhever en selv og et forsøk på å skaffe seg en posisjon.

Det begynner å bli mange år siden jeg opplevde dette første gang, men opplevelsen sitter ennå i kroppen. Jeg deltok på en bønnesamling i en menighet. Hvilken kan være det samme. Atmosfæren var nokså anstrengt. De som var kommet sammen for å be denne kvelden var ikke så mange. Men de ba intenst.

Men det var ikke det som overrasket meg: det var det de ba om. Den ene etter den andre ba for menighetens pastor om at Gud måtte åpne hans øyne så han kunne se og høre fra Gud. Slik de ordla seg var det tydelig at han ikke gjorde det. De som ba, derimot, både så og hørte fra Gud, og det de så var rett, mens pastoren tok feil. Og de var frimodige: De ba om at Gud måtte fjerne pastoren om han ikke snart så det de så. I deres oppfatning var pastoren problemet, mens de var svaret.

LES:Lei for manipulering og svermeri

Det var første gangen jeg opplevde fenomenet: manipulerende bønner. Siden har jeg møtt det mange ganger.

Manipulerende bønn er en måte å bruke bønn på for å få frem sin egen agenda og sine egne meninger. Det er egentlig ingen bønn i det hele tatt, kun en åndeliggjøring av ens eget kjødelige sinn kledd i et åndelig språk.

Det er et misbruk av bønnens innerste vesen, i den hensikt å oppnå noe som fremhever en selv og et forsøk på å skaffe seg en posisjon.

De som bedriver dette misbruket av bønn er ofte mennesker som er blitt såret eller skuffet over menighetens ledelse. De mener seg ikke sett, deres nådegaver er blitt oversett og de mener selv at Gud har vist dem noe andre ikke har sett. Om ikke de andre ser det de har sett vil det ikke bli vekkelse eller fornyelse i menigheten, eller Guds vilje vil ikke skje. Så kommer de sammen med likesinnede for å be dette frem. Bønnene blir ofte motbønner. Man ber mot noe.

Hva er resultatet av slike manipulerende bønner? Som oftest mistenksomhet, splid og splittelse. De er kjødelige i sitt vesen og skaper kun kjød. Jeg har sett så mange bønnegrupper og også noen menigheter ødelagt av dette, og jeg har sett mange pastorer bli deprimerte og satt på sidelinjen. Som regel er menigheten ukjent med det som skjer. De som holder på med dette organiserer gjerne selv slike bønnesamlinger og da sørger de for at bare de kommer som er av samme mening som dem selv eller er lette å la seg overtale. Bønnen er da også ­ofte preget av en overåndelighet.

Vi må våge å snakke om disse tingene. Trolldomsånden må avsløres! Mennesker som driver med dette må aldri få ledende posisjoner i en menighet. Da vil menigheten raskt gå til grunne.

Jeg har sett det i flere sammenhenger: Bønneledere som aldri burde ha vært det. I noen sammenhenger har menigheten ukritisk innsatt en person ene og alene fordi vedkommende har vært ivrig, og følt et kall til å be. Og fordi man har manglet folk, og bønn er blitt stemoderlig behandlet i menigheten, så har man tatt det første og beste man har kommet over. I noen tilfeller har det vært en katastrofe. Over tid har man fått en stat i staten, hvor menigheten ikke lenger ledes av pastor og eldsteråd, men av bønnelederen og den kretsen som samles rundt ham eller henne.

LES:Feber i menigheten

I disse bønnesamlingene har man sluppet til en ånd av kritikk. Bønnemøtet er blitt et rom hvor skuffelser og kritikk får ta overtak, og blitt bestemmende for hvordan man ber. Og man høster fruktene av dette hvor misnøyen får bre om seg i en menighet og ta kvelertaket på det åndelige livet.

Jeg har sett dette i mange menigheter. Dessverre får det holde på så lenge at menigheten lammes av det som skjer.

Noen av disse bønnelederne henter også inn ekstern hjelp for å støtte. Det er gjerne selvutnevnte «profeter» som får makt over menigheten, fordi de slippes inn bakdøra uten at menighetens ledelse får vite noe om det – før det er for sent. Gjennom disse «profetene» får man bekreftelser på at problemet er menighetens ledelse som ikke er åndelige nok eller hører fra Gud. Det som kan hjelpe dem er at de slipper til «profeten» og «profeten» får sin støtte fra bønnelederen og de som samles rundt ham eller henne. Det oppstår med andre ord en gjensidig avhengighet. «Profeten» er gjerne en person som selv er såret og som leter etter bekreftelser hos andre. Og det får «profeten» hos andre som bærer på skuffelser – skuffelser over ikke å ha blitt sett, skuffelser over at ens nådegave ikke kommer i bruk. Og de som får skylda for dette er menighetens ledelse.

I deres øyne er menighetens ledelse ikke åndelige nok, og menigheten selv blir delt opp i et åndelig a og b lag. Det er de åndelige – definert som bønnegruppen og «profeten» og de andre, de som ikke vil noe, i hvert fall ikke det de som deltar i bønnegruppen vil.

Hvordan kan en menighet møte denne utfordringen? Noen ganger kan den eneste løsningen være å oppløse en slik bønnegruppe. En menighet kan ikke ledes av en stat i staten. Andre ganger kan en god lyttende samtale være en vei å gå, men dette er heller unntaket enn regelen. Årsaken til det er at en gruppe som ledes av sårede og skuffede følelser ikke så lett ser at det er det som skjer. De er opptatt av at de er budbærere av det guddommelig budskap til menigheten. Og når menigheten ikke hører på dem, så er det Gud de står imot. Så sterkt kan det åndelige språket bli. Så manipulerende kan man bli. Uten å se det.

Er da menighetens ledelse fullkommen? Absolutt ikke. Den består av mennesker med sine feil og mangler – men de er menighetens ledelse. Konflikter løses ikke ved motbønner og manipulerende bønner. Men gjennom ydmykhet og evnen til å lytte til hverandre.