Ble oppfordret til å le av sin egen kreft

Sokneprest Tor Martin Synnes hadde nettopp fått konstatert blodkreft da han besøkte Bethel Redding. Turen ble en blandet opplevelse.

Sam­men med de elds­te ung­dom­me­ne i me­nig­he­ten dro sokne­pres­ten i Fjell­ha­mar på Lø­ren­skog til Red­ding i 2010. Før dette hadde han ikke hørt om me­nig­he­ten.

- Jeg var en blan­ding av nys­gjer­rig og uro­lig. Jeg skjøn­te fort at det var en om­dis­ku­tert me­nig­het, men valg­te å bli med for å se hva det var og bygge bro, i ste­det for å sur­mule, sier han.

Noen uker før grup­pen dro, fikk Syn­nes på­vist blod­kreft. Der­med ble det eks­tra tanke­vek­ken­de å reise til en me­nig­het der det ble snak­ket om kreft­frie soner.

- Her­lig­hets­teo­lo­gi

En­tu­si­as­me og varme er inn­trykk som har fes­tet seg fra an­koms­ten til Red­ding. Den nors­ke grup­pen ble tatt godt imot i me­nig­he­ten og fikk høre om det om­fat­ten­de ar­bei­det som ble dre­vet.

- De hadde mye vilje til dia­ko­nal inn­sats. De hadde gode hold­nin­ger til nabo­la­get og byen sin, sier Syn­nes.

Det førs­te møtet opp­lev­de han imid­ler­tid tem­me­lig ne­ga­tivt.

- Ta­le­ren hadde et klart her­lig­hets­teo­lo­gisk bud­skap. Det var bare å be­kjen­ne at du var i ferd med å bli frisk, så skul­le du bli det, sier Syn­nes.

Tok ikke skade

Kreft­syke ble spe­si­elt in­vi­tert fram. Den in­vi­ta­sjo­nen tok Syn­nes imot, men opp­lev­de ikke at noen opp­søk­te ham for å be for ham.

- Vi fikk høre at vi skul­le le mot kref­ten, er­ind­rer han.

Skrift­be­leg­get var at «Gle­den i Her­ren er deres styr­ke».

- Jeg er jo prest og kunne sile ut ting, så jeg tok ikke skade på min sjel. Men jeg kjen­te at det var uhel­dig å bli bedt om å gjøre dette, sier han.

To grøf­ter

Neste dag var grup­pen i «Hea­ling rooms» der de ble bedt for. Også der ble Syn­nes gjen­tat­te gan­ger bedt om å le, men avslo dette.

- El­lers var det helt fint å bli bedt for, sier han.

På søn­da­gen hørte han Bill John­son preke.

- Jeg kunne nok ikke for­kynt slik han gjor­de, men han hadde tross alt en annen ba­lan­se enn den jeg fikk høre på fre­dags­kvel­den, sier Syn­nes.

To­talt sett synes han hel­bre­del­se fikk for stor opp­merk­som­het i Bet­hel, men han mener nors­ke me­nig­he­ter lett kan havne i mot­satt grøft.

- Min er­fa­ring er at det til­hø­rer sjel­den­he­te­ne at folk blir hel­bre­det, men vi må ha et til­bud om for­bønn og ha tro og håp til at Gud kan gripe inn, sier han.

Frisk i dag

I etter­kant har grup­pen fra Lø­ren­skog snak­ket sam­men om hvor­dan de kan gi rom for bønn om hel­bre­del­se i guds­tje­nes­ter og sam­lin­ger uten at det blir så do­mi­ne­ren­de som han opp­lev­de at det var i Red­ding. Fri­mo­dig­he­ten i den ame­ri­kans­ke me­nig­he­ten har han stor re­spekt for, men han mener vekt­leg­gin­gen kan bli usunn og uhel­dig for sår­ba­re men­nes­ker.

- Jeg vil ikke an­be­fa­le å gå på bi­bel­sko­len der borte. Jeg vil an­be­fa­le andre ting til ung­dom, sier han.

I dag er Syn­nes frisk­meldt. Han un­der­stre­ker at han tak­ker både Gud og men­nes­ker for dette, men vet ikke hvor­dan rolle­for­de­lin­gen har vært mel­lom for­be­dere og helse­per­so­nell i hans hel­bre­del­ses­pro­sess.

DAGEN