Biskopen, fortapelsen og alles frelse

Jeg vil takke Egil Sjaastad for hans kloke og bibelske reaksjoner (Dagen 13.05.20) på biskop Nordhaugs synspunkter på frelse og fortapelse.

En doktrine om at ikke-troende går fortapt er det ikke bare er kristendommen som har. Mange lidelser kunne menneskene opp gjennom historien ha vært spart for om doktrinen var blitt slettet.

Middelalderens beskrivelser i ord og malerier av «Helvete» er gruvekkende. Mange følsomme og troende mennesker har vært i angst for å havne i «helvete» slik Luther var. Men, på den andre siden, kanskje doktrinen kan ha spart mennesker for lidelser? Jesus har vel ikke stadfestet den gjentatte ganger hvis han ikke hadde en kjærlig hensikt med sine ord?

Dessverre lages det grupperinger av «vi som tror hele Guds ord, inklusivt det som står om Helvete» og «de som ikke tror hele Guds ord med dets utsagn om Helvete». «Vi» framstår som bedre og mer kjærlige mennesker enn «de». Slik kan det sees fra begge sider.

Kristne ledere fra Origenes (185–254) i oldkirken og til norske biskoper i dag har ønsket å fjerne doktrinen, med henvisning til Jesu kjærlighet. Etter en lang diskusjon ble den første fornektelsen av Helvete dømt som heresi på et allment konsil i 533.

Men vi kan ikke slette denne doktrinen hvis vi ikke vil være grovt utro mot Skriften. Vi kan heller ikke gå inn for neddemping ved å gjøre fortapelsen til en slags forbedringsanstalt, en skjærsild eller en annihilasjon. Åpenbaringen i kristendommen skjedde ved Jesus selv, og ingen har talt klarere om fortapelsens realitet enn nettopp han.

Den omhandler noe evig, noe transcendent, noe som vi ikke har menneskelige kilder til å vite noe om. Kristendommen er en åpenbaringsreligion, og de grunnleggende sannheter om den finner vi bare som Gud-inspirerte ord i Bibelen.

Doktrinen handler ikke bare om de absolutt onde menneskene som Nero, Hitler, Stalin og Mao, ikke om naboen vår heller, men om deg og meg. Det er til oss, ikke til de onde andre, doktrinen henvender seg. Doktrinen står ikke i kontrast til sunn fornuft. Den motsier ikke logisk rettstenkning. Den slår fast at det er forskjell på å unnskylde og å frikjenne. Bevisstheten om fortapelsens mulighet er en smerte som kan sammenliknes med å plante sannhetens flagg i opprørerens borg sier C. S. Lewis.

Doktrinen er knyttet til menneskets frie vilje og til at mennesket i syndefallet valgte å bruke sin frie vilje ved å ta steget mot full egoisme. Vår tid viser klarere enn noen annen tid at de fleste vil bestemme selv, og absolutt ikke innordne seg under noen gud, unntatt, kanskje, levestandardguden eller modernitetsguden: «personal peace and affluence».

Jesus satte doktrinen fram i tre bilder. 1) Evig straff og pine: Matt 25.46, Luk. 13, 23–28 og Luk.16.19–31. 2) Ødelegging av sjel og kropp i helvete: Matt 10.28, og 3) Å bli satt utenfor Guds himmel og Guds nærvær. (Han som manglet rett bryllupskledning, de 10 kloke og de 10 uforstandige jomfruene, og den rike mannen og Lasarus.)

Noe er felles for alle tre bilder som Jesus gir oss: At fortapelsen er varig, ja, uendelig lang, at den er svært vond, at det er en tilværelse borte fra Gud og hans godhet, og at mennesket der er fullstendig overlatt til sin egen, egoistiske vilje. Dessuten ser vi av liknelsen om den rike mannen og Lasarus at den rike mannen ikke ber om å få komme til Guds rike, men at Lasarus skal komme ned og tjene han. C. S. Lewis sier at døren til fortapelsen er låst fra innsiden. De som er der, vil rett og slett ikke ut.

De vil ikke underkaste seg Gud. De vil ikke bli små og ydmyke som barn. Gud sier til dem: «Dere får det dere selv har valgt!» For oss som tror på en allmektig Gud, som har skapt alt og som er absolutt kjærlig, er det et kjempeproblem at det onde finnes i verden. Vi kan nevne naturkatastrofer, krig og bestialitet. Vi må i ydmykhet tro at Gud ser mer og lenger enn vi gjør og at han synes å ha skapt oss med en fri vilje til å velge mellom godt og ondt.

Alle mennesker som ikke har hørt evangeliet eller som ikke har fått det rett forkynt, behøver verken Nordhaug eller vi andre å bekymre oss for. Den gode Gud vet hva som skal gjøres med dem. Det vil bli rettferdig. Men vi fått et bud fra Herren om å gå ut og forkynne evangeliet, altså Jesu lære, til alle folkeslag. Men vi må innrømme at vi ikke forstår hvorfor ga Gud oss den frie viljen når han jo måtte vite hvordan det ville gå.

Kanskje vi kan sammenligne Guds handling med at gode foreldre vil at barna deres skal utvikle fri vilje og komme og gi dem varme fullstendig uten tvang? Som uskikkelige barn er et skår i gleden for gode foreldre, kan det se ut som fortapte mennesker er et skår i Guds allmakt.

At smerten i fortapelsen er stor, ser vi av Jesu lidelseshistorie. «Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg», ropte han. Han, som hadde vært ett med Gud, var nå et sted der Gud ikke var. Hvor var det? I fortapelsen! Jesus svettet blod. Da jeg skjønte at Jesus faktisk var i fortapelsens smerte, uendelig intens og uutholdelig, gikk storheten i Hans forsoningsverk for fullt opp for meg. Det viste meg også alvoret i fortapelsen. Jeg skjønner ikke at våre liberale forkynnere våger å utelate fortapelsens mulighet fra sin forkynnelse og å si som Bjørn Eidsvåg sa: «Til helvete med helvetet!»

Mange prekentekster handler om himmel og fortapelse. Nesten alle radioprekener jeg har hørt i mange år, også på domssøndagene, handler om livet her på jorda, sporadisk om himlen, men aldri om fortapelsen.

Benytter Jesus seg av vår redsel og feighet når han «skremmer» med fortapelse? Noen liberale teologer vil nok si det. Men denne formen for feighet er vel ikke uslere enn feigheten min når jeg tar fram en GPS på en fjellvandring i tåke i et område der jeg vet det kan finnes et stup?