Biskop Nordhaug går for langt i å forsvare Bruuns rettigheter

Biskop Halvor Nordhaug markerer klar uenighet med Mikael Bruun i spørsmålet om kvinnelige prester. Men han går likevel uakseptabelt langt i å forsvare hans rettigheter. Etter mitt skjønn kan Bruun og hans likesinnede oppfattes som museumsgjenstander.

For noen dager siden tok jeg på Vårt Lands Verdidebatt.no og i Sogn Avis til motmæle mot biskop Nordhaug, i en sak hvor konfirmantforeldre har motsatt seg at soknepresten i Sogndal, som er kvinneprestmotstander, skal ha ansvaret for og delta i konfirmantundervisningen. Jeg ser at også Dagen har berørt saken i en kommentar.

Nordhaug ble gjengitt slik i Vårt Land: «Jeg lurer på hvor dette samfunnet havner om vi skal ha det perspektivet at vi ikke kan bli undervist eller snakke med noen som har et annet syn enn meg selv.»

Mitt hovedpoeng var at dette ikke dreiet seg om noen ordinær samtale mellom eller undervisning av voksne, men om unge mennesker. På dette feltet har kristenfolket tradisjonelt argumentert for at man må respektere det som kalles «foreldrenes mandat» – at foreldre skal ha et hovedansvar for barnas oppdragelse og undervisning, og at de derfor skal ha anledning til å etablere egne undervisningstilbud, dersom de ikke er tilfreds med tilbudet som gis gjennom den offentlige skolen.

Derfor har vi i 160 år hatt kristne friskoler, og derfor må det kunne etableres alternativ konfirmantundervisning. Jeg er antagelig mer vant enn Nordhaug til å tenke i disse banene, slik at jeg primært oppfattet Nordhaug som uaktsom – han hadde slått inn på et spor som kunne lede vill. Det er ikke noe blivende sted for en hyrde.

Nå har Nordhaug gått betydelig lenger i sin argumentasjon, på Dagsnytt 18, 4. september (jeg prøver å sitere ordrett, ikke etter NRKs teksting): «Vi må kunne snakke sammen. Og jeg frykter for liberaliteten i dette samfunnet hvis den type meninger som Mikael Bruun har, skal bli møtt med en sånn type ‹no platforming›. Han skal ikke få ordet i forhold til våre konfirmanter.»

Å hevde at man her står overfor «no platforming», blir tilnærmelsesvis meningsløst. Soknepresten har full tilgang til sin prekestol flere ganger i måneden, der han kan henvende seg til konfirmantene. Han får sikkert spalteplass i Sogn Avis og andre organer som konfirmantene kan lese.

Mer allment har han blitt intervjuet på Dagsnytt 18 – og han har avslått å delta i debatt samme sted. Han har mange plattformer. At biskopen prøver å gi inntrykk av at han nektes plattform, er den fordreining av faktiske forhold, og derfor uakseptabelt.

Viktigere: Hva angår konfirmantene dreier det seg ikke om at to likeverdige «vi» som «må kunne snakke sammen». Representanten for foreldrene formulerte dette presist, på Dagsnytt 18: «Vi må ikke glemme at vi ikke snakker om dialog mellom to likeverdige parter. Vi snakker om ungdommer som er i et utdanningsløp som møter en autoritet på feltet. Og denne autoriteten har valgt å sette norsk lov til side.»

Nordhaug utvidet på Dagsnytt 18 perspektivet til ikke bare å gjelde konfirmasjon: «Hvis brukere av kirken fikk lov til å velge prest som om dette var en form for selvbetjening, så ville vi fått en helt uholdbar situasjon. For det ville jo ikke bare gjelde konfirmasjon. Det ville gjelde dåp, gravferd og bryllup.»

På dette punkt må jeg tillate meg å bli mer andektig enn det som egentlig er naturlig for meg. En av de få prekener jeg husker noe fra, er tiltredelsesprekenen til far til Nordhaugs forgjenger i Bjørgvin, biskop Hagesæther den eldre, da han ble utnevnt til biskop i Stavanger, for 52 år siden.

Han fortalte at han hadde møtt et barn i en tom kirke (kanskje foreldrene var der, i bakgrunnen). Han henvendte seg til barnet, som seg hør og bør for en prest på hjemmebane. Men barnet hadde svart: «Flytt deg, så jeg kan se Jesus.» Dette anså Hagesæther som et godt motto for sin preste- og bispegjerning.

Dåp, gravferd og bryllup har sine spesielle formål, men er også tilbud hvor kirken har mulighet til at folk kan få se Jesus, eller i hvert fall få et glimt av ham. Det er en viktigere oppgave for kirken enn å sikre en eller annen form for liberalitet. Hvis folk tvangspåføres en prest som de har noe imot, svekkes denne muligheten sterkt; antagelig faller den bort.

Selvbetjening? Neppe. Men å søke å redusere støy i kommunikasjonen mellom kirke og folk fremtrer som viktig – så viktig at biskopene bør be sine proster legge til rette for at folk får gjennomslag når de ved dåp, gravferd og bryllup, og altså også ved konfirmasjon, ber om å få slippe en prest som de anser som en plage.

For ordens skyld: Nordhaug markerte på Dagsnytt 18 klar uenighet med Bruun i spørsmålet om kvinnelige prester. Men han går likevel uakseptabelt langt i å forsvare hans rettigheter. Etter mitt skjønn kan Bruun og hans likesinnede oppfattes som museumsgjenstander. Ofte er det slik at offentligheten ikke får komme i direkte berøring med slike gjenstander.