Biskop Eidsvig , trykket fra homokulturen og ”Tromsøplanen”

Det var altså for mye å håpe at biskop Eidsvig ville støtte biskop Berislav Grgić i hans skarpe kritikk av forslag til ”Handlingsplan 2017-2021 for kjønns- og seksualitetsmangfold i Tromsø”.

Splittelsen mellom de to katolske biskopene er nå utbasunert i sentrale massemedia. I et intervju i Klassekampen 27.01. gir biskop Eidsvig en fremstilling av sine synsmåter.

Biskopen i Tromsø gikk klart og skarpt ut mot handlingsplan for kjønnsmangfold i Tromsø. Biskop Eidsvig vil råde kommunen til å være “tilbakeholden” på dette feltet. Det kan virke som Eidsvig ikke er seg bevisst ideologien i planen og med hvilken totalitær kraft den nå gjøres gjeldende i den vestlige verden - også i vårt land. For kort tid siden ble Gjennestad videregående skole i Vestfold utsatt for voldsom kritikk i Stortinget på grunn av sitt kristne ”Verdidokument”. Det tilfredsstilte ikke kravet om seksualitetsmangfold. Statsråden innsnevret rommet for skolens ideologisk profilering helt i strid med dens tradisjon og selvforståelse.

Visjonen bak planen i Tromsø er formulert slik: ”Alle (...) skal åpent og fritt kunne leve sine liv basert på likeverd og gjensidig respekt, uavhengig av kjønn, seksualitet hvem man forelsker seg i, hvem man velger å leve sammen med, og hvordan man velger å uttrykke sin identitet.” Målet er å sikre respekt for og stimulere kjønnsmangfold. Her legges frihetsideal og identitetspolitikk til grunn. Enhver seksuell orientering (dog innen visse grenser ) skal ha rett til å bli praktisert uten motforestillinger. For denne ideologi er likhetsidealet også grunnleggende. Enhver essensiell forskjell mellom kjønnsidentiteter skal overses. Alle har samme rett og frihet til å være ubundet av en bestemt kjønnspraksis. Hvor mange kjønnsidentiteter som finnes, er et åpent spørsmål. Om visjonen skal gjennomføres, slik at alle i vårt samfunn positivt identifiserer seg med den og ikke saboterer dens mål, må ideologien bli en del av den ”barnelærdom” som skal forme og formidles fra barnehaven av og fremover. Eidsvig har vanskelig for å tro at noen vil bli homofile ved bruk av denne planen. Denne bemerkning fra biskopens side virker merkelig fjern fra det som det her går om. I planen stilles det krav til ansatte i barnehage, barneskole og ungdomsskole at de har ”bevisste holdninger, som presenterer heterofili og ikke-heterofili som likeverdige variasjoner av samliv og seksualitet, uten å fremstille ikke-heterofili som avvik fra normalen. Det handler (…) om språklig bevissthet, der en for eksempel ikke bruker uttrykk som oss heterofile og de homofile.”

Dette er et program som må karakteriseres som revolusjonært i forhold til kristent og katolsk menneskesyn og virkelighetsoppfatning. Bærende for kristen tenkning om menneskets sosiobiologiske eksistens er den treleddede naturlige og gudgitte realitet: mann og kvinne i en heteroseksuell relasjon som har barnet som frukt. Dette er basis for ekteskapsinstitusjon og for seksualetikk. Denne virkelighet kan skades ved brudd på etiske normer, gitt med det 6. bud. Tromsøplanen har som mål å bryte ned kunnskap om og etikk i samsvar med denne virkeligheten. Det skal anvendes en pedagogikk, slik at alle etter hvert skal ”glemme” at denne virkeligheten eksisterer og er naturlig og etisk rett i forhold til unaturlige seksuelle varianter. Biskop Eidsvig vil be kommunen om å vise ”tilbakeholdenhet”. Det er som å spytte på en oljebrann med håp om at den slukner.

Etter 1700-tallets revolusjoner har kristne og fremfor alt Den katolske kirke blitt konfrontert med tre politiske ideologier: liberalisme, kommunisme og nazisme. De har det fellestrekk at de stiller staten over den naturlige familien og respekter ikke dens rett og frihet. Den blir erstattet av individet, rasen eller arbeiderklassen. Mot de moderne ideologier som i sin grunn er totalitære, har kristne kjempet for foreldretten, dvs. retten til å oppdra barna i kristen religion og moral i samsvar med dåpen og dåpsløftet, og mot at statsmakten tar denne retten fra dem og erstattet kristen oppdragelse med en som er ideologisk og politisk korrekt. I 1942 utkjempet Den norske kirke en slik forsvarskamp mot et totalitært naziregime. Biskop Grgić har vist til antikristne, ateistiske og totalitære regimer. Det er helt på sin plass. Kristne foreldre bør være klar over at deres barn nå skal oppdras etter ideologien i organisasjoner som ”FRI” og ”Skeiv ungdom”. Alt i barnehagen skal smårollingene bli innpodet at det gis ”forskjellige familieformer.” Det er underforstått at alle like bra.

Et viktig poeng hos biskop Eidsvig er å understreke at “skeive” er velkomne til Den katolske kirke. Men her burde biskopen ha tenkt på hvordan de “skeive” forstår seg selv? Ett moment er viktig i vår sammenheng. Ut fra en etisk vurdering lever noen med homofil orientering i sølibat. Men disse spiller liten eller ingen rolle i offentligheten. Der dominerer “skeive”, som anser det selvsagt at deres seksuelle orientering skal leves ut i praksis. De hevder at det å være homofil er deres identitet. Hvordan den homofile identiteten begrunnes, varierer. Noen mener at den er naturgitt (“skapt” eller ”født slik”), andre hevder at den beror på “fritt valg.” Grunnregelen i vårt samfunn er at alle skal få realisere sin identitet. Biskop Eidsvig understreker at personer av samme kjønn ikke kan inngå ekteskap. Samboerskap uansett kjønn er ikke i samsvar med kirkens lære, fastslår biskopen.

Det gis bare èn definisjon av samboerskap i norsk lov. Det foreligger et samboerskap når “to personar over 18 år, (…) lever saman i eit ekteskapsliknande forhold.» (Arveloven § 28). Hvorfor er dette (som altså er legitimt ut fra norsk lov) i strid med kirkens lære? Svaret er enkelt. Det er fordi homofilt samliv er synd i seg selv på samme måte som heterofilt samliv uavhengig av ekteskap også er synd. Hvorfor fullfører ikke biskop Eidsvig det teologisk-etiske resonnement? Det kunne ha oppklart mange misforståelser av katolsk etikk i og utenfor kirken og vært en viktig presisering av hans erklæring om at kirken er åpne for ”skeive”. I Skriften er det slik at barmhjertighet overfor synderen følges av kravet om nytt og rett liv. Syndenes forlatelse må ikke forveksles med deres tillatelse.

Kirken har ikke makt til å reagere mot dem som ikke er lojale mot dens lære, påpeker biskop Eidsvig. På grunn av dette fravær av makt må man i følge biskopen appellere til de troendes samvittighetene når det gjelder lojalitet til katolsk lære. Her mangler en del. Det er den av troen og læren opplyste samvittighet, som her må telle, ikke en hvilken som helst vurdering grunngitt i en eller annen samvittighet.

Makt i vårt samfunn har bare staten. Men som alle andre organisasjoner har Kirken sitt eget regelverk. Og lover og regler mangler det så visst ikke i Den katolske kirke. En organisasjon kan ikke utlevere håndhevingen av sitt regelverk til samvittighetenes frie vurdering. Selvsagt gjør ikke Kirken det. Relevant i denne sammenheng er ”Instruction
Concerning the Criteria for the Discernment of Vocations
with regard to Persons with Homosexual Tendencies
in view of their Admission to the Seminary and to Holy Orders” (fra 2005 og 2016) I denne instruksen heter det at Kirken ”cannot admit to the seminary or to holy orders those who practise homosexuality, present deep-seated homosexual tendencies or support the so-called “gay culture. “