Bibelsk pastoralteologi må hentes fra Bibelen

Blant sine mange disipler, utvalgte Jesus tolv som han kalte for apostler. Til disse gav han et spesielt ansvar for å videreføre åpenbaringen om seg selv.

I to innlegg i Dagen (4. og 9. oktober) lufterKenneth Fløistad Ellefsen, høyskolelektor på Fjellhaug internasjonale høgskole, sin frustrasjon over manglende vilje til å utforme en gjennomtenkt bibelsk menighets- og pastoralteologi i Norsk Luthersk Misjonssamband. Dette er en frustrasjon som jeg deler med Ellefsen.

I onsdagsavisen 11. oktoberspør Knut Lid etter bibelske argumenter. Jeg skal prøve å gi en kort nytestamentlig skisse for embetets opphav og hensikt.

Blant sine mange disipler, utvalgte Jesus tolv som han kalte for apostler. Til disse gav han et spesielt ansvar for å videreføre åpenbaringen om seg selv. Det innebar å være vitner til hans undervisning, gjerninger, død og oppstandelse – og en forståelse av sammenhengen med Det gamle testamente. (Luk 24:44ff; Joh 14:26). Apostlene ble kalt til å undervise, døpe og dele ut nattverdens sakrament (Mt 28:20ff; Luk 22:14ff). I Matt 16 blir de til og med kalt til å tilgi synder, noe som igjen bekreftes etter oppstandelsen, når Jesus sender dem ut, slik Faderen sendte ham (Joh 20:23). Apostlene hadde altså sitt mandat direkte fra Kristus selv. De ble fulgt av flere tegn som bekreftet nettopp dette, og i Apg 2:42 ser vi at apostlenes lære blir helt sentral for den kristne menighet.

Men oppdraget var aldri ment å utføres av apostlene alene. Allerede i Luk 10 ser vi konturene av noe større, når Jesus sender ut de 72. Også disse skulle forkynne ordet om Jesus, og ble utrustet med tegn som bekreftet sendelsen. I Matt 18:15–20 ser vi dessuten at nøklemakten, ikke bare er gitt til Peter eller apostlene, men til kirken (Der to eller tre samles…).

På pinsedag ble hele 3000 mennesker døpt og tatt inn i menigheten, og i tiden som fulgte ble det stadig flere. En konflikt førte med seg at apostlene innviet sju nye medarbeidere, som i ettertid ofte er blitt kalt menighetstjenere eller diakoner. I de følgende skildringene av Stefanus og Filip, ser vi imidlertid at denne tjenesten innebar forkynnelsen av evangeliet, og til og med forrettelsen av dåp (Apg 8:38). Når vi møter Filip igjen i kapittel 21, nå med tittelen evangelist, kan det tyde på at han hadde en forstanderrolle i Cæsarea.

Etter å ha tjent et år som lærere i den første hedningkristne menigheten, blir Paulus og Barnabas innviet som misjonærer og sendt til Galatia. De reiser gjennom flere byer hvor de forkynner evangeliet. Til slutt snur de og tar samme rute tilbake. I hver by innsetter de presbytere (eldste) under bønn og håndspåleggelse. Dette fortsatte de med, også i de senere misjonsreiser, og vi ser at presbytere blir en helt vanlig del av enhver menighet. (Apg 14:21ff)

Vi bør legge merke til at innsettelsen av presbytere ikke er det første som Paulus og hans medarbeidere foretar seg ved plantningen av en ny menighet. På Kreta ser det faktisk ut å ha vært det aller siste (Titus 1:5). Årsaken henger nok sammen med at presbyterrollen ikke er noe en skal inngå lettsindig. I Efesus ble Pauls’ medarbeider Timoteus blant annet fortalt at en presbyter ikke skal være nyomvendt. (1Tim 3:6) Videre ble Timoteus oppfordret til ikke å være for rask å legge hendene på noen (dvs. innvie som presbyter, sml. ovenfor), slik at han ikke blir medskyldig når han viser seg å forsømme eller misbruke sin rolle. (1Tim 5:22) Det var trolig misjonærene selv som tjente i denne rollen inntil en lokal person kunne gå inn i kallet, etter grundig opplæring og prøvelse.

Jeg har til nå brukt det greske ordet presbyter, som ofte oversettes eldste, men som også er utgangspunktet for det norske ordet prest.

Vi kan ikke definere denne tjenesten etymologisk som om den har med alder å gjøre, eller på den andre siden ut fra senere forvirring med offerpresten i GT. Vi kan heller ikke definere den etter hva som ser ut til å «fungere godt» i ulike sammenhenger, selv om dette ikke dermed er uviktig. Rett forståelse må hentes fra skriften – og skriften har mye å si.

Pastoralbrevene skildrer en leder som har omsorg for menigheten, og som er i stand til å undervise. Det siste kan innebære pedagogiske evner, men er først og fremst totalt avhengig av at han selv kjenner det han skal undervise. (2Tim 2:2, 15; Tit 1:9) Kravene som stilles til ham, står slik i samsvar med de plikter som han stilles overfor. Her er det mer å si enn vi får plass til.

Den pastorale tjenesten er ikke en sak som skriften er likegyldig til, men hører under hvordan man skal ferdes i Guds menighet (1Tim 3:14f). Den er innstiftet blant annet for å ta vare på den rette lære – og den som settes inn i en slik tjeneste vil bli stilt til ansvar for den (Jak 3:1). Trass at Guds ord aldri har vært mer tilgjengelig, ser det ut til at nettopp denne tjeneste er minst like nødvendig nå som noen gang før.

NLMs hovedstyre frykter en embetsteologi som passiviserer og degraderer lekfolket. Det er helt klart en uønsket konsekvens, som jeg ikke kan se for meg at noen skulle ville. Men frykten for å feile må ikke hindre oss i å stå på Guds ord, verken i dette eller i noe annet.