Barnevernet – alltid til det beste for barna?
Kjære Solveig Horne. Helt frem til i november i fjor, hadde vi tiltro til at det norske barnevernet arbeidet til det beste for barna. Helt frem til november i fjor var vi en helt vanlig storfamilie med tette familiebånd til slektninger i inn- og utlandet. Nå er vi en storfamilie som lever i et mareritt 24 timer i døgnet, og har mistet all tiltro til det lokale barnevernet.
La det være sagt med en gang, vi vet at de fleste lokalebarnevern rundt om i landet gjør et godt arbeid for barn og familier som trenger støtte og hjelp, enten midlertidig eller på permanent basis. Vi vet at noen ganger er det best for barnet å vokse opp i trygge fosterhjem når biologiske foreldre, av forskjellige grunner, ikke lenger er egnet til å ha omsorgen.
Men nå vet vi også at det finnes lokale barnevern som dessverre enten ikke er kompetente, eller har ressurser nok til å handle til barna og familiens beste.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi er også redde for at vi ikke er de eneste som opplever dette, og ønsker derfor at andre som opplever det samme skal vite at de ikke er alene, og at detalltid er verdt å kjempe for barna – uansett hva det koster.
Rådmannen i kommunen, som for øvrig er klar over at kommunens barnevern lå på «verstinglisten» i Norge i 2014, sier i brev til familie og venner at han har full tillit til barnevernet, og at de gjør det som er til det beste for barna. Da lurer vi bare på:
Er det til barnas beste å bli plassert iulikeberedskapshjem, adskilt fra hverandre i over to måneder, der de bare får treffes to ganger?
Er det til barnas beste at bare en av foreldrene får se noen av barna kun et par timer hver uke?
Er det til barnets beste at en ammende baby blir tatt fra sin mor, selv når medisinske undersøkelser ikke påviser noe vold?
Er det til barnets beste å ikke finne en løsning hvor mor og baby i det minste kan være på et mor og barn – hjem med tilsyn, når man vet hvor viktig tilknytning mellom mor og baby er?
Er det til barnas beste å blirevet bort fra nærmiljøet, besteforeldre, tanter og onkler, slekt og venner som ikke en gang får ringe barna når de har bursdag?
Er det til barnas beste å bli intervjuet av fremmede uten en eneste tillitsperson som barna kjenner, og som kan sjekke at barna ikke får ledende spørsmål, som i verste fall kan føre til at en familie blir splittet for alltid?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Er det til barnas beste at barnevernet kontantavviser alle foreldrenes forslag om hjelpetiltak i hjemmet og i oppdragelsen?
Er det til barnets beste at barnevernet ikke gjør sitt aller ytterste for å belyse saken fra alle sider, og innhente all den informasjon de kan om familien, før de vurderer et så enormt drastisk tiltak som at staten skal overta omsorgen? D
et er dessverre ingen hemmelighet at livet som fosterbarn ikke er problemfritt.
Er det virkelig til barnas beste å ikke bli hørt når de skriver brev og sier at de elsker foreldrene sine, eller gråter og ber om å få komme hjem, fordi desavner foreldrene sine?
Eller tar man det for gitt at alle barn lider av Stockholm-syndromet, og vil hjem til sine foreldre uansett?
Vi som faktisk kjenner denne utsatte familien stiller oss helt uforstående til de påstander som kommer fra det lokale barnevernet, om at barna er traumatiserte og blir utsatt for vold på daglig basis.
Dette er ikke en familie som lever isolert, men som er omgitt av besteforeldre på kun noen meters avstand, og som gjennom årenes løp har hatt et åpent hus med jevnlige besøk og folk boende hos seg både helger og hverdager, noen i flere måneder.
Vi som kjenner de har aldri sett noe annet enn glade, utadvendte, kreative, aktive, tøysete ogtillitsfulle barn, som elsker og blir elsket av sine foreldre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På generelt grunnlag mener vi (som også forskning viser) at adskillelse mellom foreldre og barn er skadelig og traumatiserende, og at barnevernet derfor burde gjort sitt ytterste for å finne en løsning som ivaretok barna beste.
I verste fall, vil barnevernets handlinger påføre barna ugjenkallelige senskader som et resultat av de traumer de har opplevd på grunn av adskillelsen fra hverandre og foreldrene.
Problemet med det norske systemet, når det ikke virker, er at det ser ut til at det er ingen som står over barnevernet.
Vi har henvendt oss til både fylkesmann og rådmann, men ingen vil (eller kan) gjøre noen inngripen i enkeltsaker. Foreldre som kommer ut for et urimelig og hensynsløst barnevern er helt rettsløse. Dette kan ikke være en demokratisk rettsstat verdig.
Det er på tide å innrømme at systemet ikke er perfekt, og gjøre noe med det. Vi er takknemlige for at du,Solveig Horne, tok bekymringsmeldingen (signert av 150 fagfolk i fjor sommer) om barnevernet på alvor, og holdt et heldagsseminar om barnevernet 1. desember 2015.
Vi håper at det ikke stopper der, men at du fortsetter å bruke den makten og posisjonen Norges befolkning har gitt deg, og hører disse barnas og foreldrenes rop om å hjelp til å bli gjenforenet.
Les også:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
