Bærekraftig velferdsstat og oppfylte klimamål

Den uansvarlige oljeavhengigheten Minos forfekter i sitt innlegg i Dagen 20.04, truer norsk økonomi og bidrar til forsinket omstilling.

Forslagene som er lagt frem i KrFs program er ikke bare viktig klimapolitikk, det er helt avgjørende for å sikre bærekraften i norsk økonomi fremover.

Tidligere sjeføkonom i verdensbanken, Nicholas Stern, har advart mot å gjøre nye investeringer i petroleumssektoren de kommende årene.

Fortsetter vi på samme måte som før, forsterker vi bare oljeavhengigheten vår og bidrar til å gjøre norsk økonomi enda mer sårbar. Olje- og gasspolitikk som legger til grunn at alt vil være som før er naiv.

Flere av poengene i mitt forrige innlegg som omhandler nedtrapping av petroleumsaktivitet på norsk sokkel er argumenter som i stor grad handler om å ta økonomisk og miljømessig bærekraftige valg og å planlegge for den fremtiden vi ser at vi er på vei inn i. Det ville vært uansvarlig av både politikere og næringsliv å ikke forholde seg til den virkeligheten og de samfunnsendringene vi står i.

Perspektivmeldingen for 2021 er tydelig på at oljeformuen vil ha mindre å si for velferdsstatens utvikling på sikt. Størsteparten av oljeformuen vår er allerede pumpet opp. Når det også er forventet at det vil bli færre arbeidsplasser i petroleumssektoren de neste 10 årene, må vi bidra til at det blir skapt nye inntektsgivende arbeidsplasser i flere bærekraftige sektorer.

Da har det noe å si hvor vi plasserer statens milliarder. Minos skriver også i sitt innlegg at olje og gass er en ikke-fornybar ressurs med begrenset levetid for lønnsom produksjon. Her er vi enige. Spørsmålet vi som politikere må stille oss er om vi ikke faktisk har beveget oss inn i sluttfasen allerede.

Skal Norge klare å øke sin produksjon må man nok belage seg på høyere produksjonskostnader enn dagens kostnadsnivå på produksjon.

Skal man lete i nye områder så leter man der det ikke er utbygd infrastruktur og kjente geologiske forhold fra før. Skal man åpne opp for flere nye områder vil man også fort måtte bevege seg nordover i Barentshavet og inn i sårbare områder slik som iskantsonen. Definisjonen av iskantsonen mener KrF må følge miljøfaglige råd, altså med en isfrekvens på 0,5 prosent og ikke dagens 15 prosent.

Norsk oljeproduksjon er ikke verdens billigste, og i tiden fremover med stor risiko for fallende oljepriser vil det være de landene som produserer den billigste oljen og gassen som vil holde ut lengst.

Skal vi klare å nå målene i Parisavtalen må også olje og gassproduksjonen ned i alle olje- og gassproduserende land. Vi har allerede oppdaget mer olje enn vi kan utvinne, dersom vi skal ha noe sjanse for å nå klima- og miljømålene. Derfor er det fornuftig å trappe ned norsk petroleumsaktivitet.

Utfordringen til petroleumsnæringen er ikke bare produksjonen, det er også produktet. Jeg mener forvalteransvaret innebærer et ansvar for det produktet man sitter igjen med, ikke bare prosessen frem til ferdig produkt. Størsteparten av utslippene kommer jo av bruken av olje- og gass, ikke produksjonen.

I dag finnes det energiløsninger som bidrar med betraktelig lavere utslipp, og som også er billigere enn fossile energikilder. Dermed mener jeg vi har et ansvar for å velge disse løsningene og å videreutvikle dem.

Jeg tenker god forvaltning både handler om å bruke naturen og å vite når man bør la naturen få være i fred. Jeg mener dette er å ta ansvar og overhodet ikke defensivt. Men i tilfelle det skulle være det, vil jeg likevel heller være defensiv og klok enn offensiv og uklok.