KrF kan ikke frede norsk olje- og gassproduksjon

Mange i min generasjon er bekymret for hva slags samfunn vi får dersom de som sitter med makten i dag ikke tør å ta de grepene som trengs for å sikre et levelig klima og miljø og et bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden.

Forvalteransvar og bærekraft er tunge ord, men i all hovedsak handler det om å ta vare på jorda vi lever på, slik at fremtidige generasjoner også har ei god jord å leve på.

I dag truer klimagassutslipp og heftig overforbruk av naturressurser, både nålevende og kommende generasjoners liv og helse.

Derfor er det viktig at KrF nå tar et tydelig klimavennlig standpunkt i olje- og gasspolitikken.

Norge arbeider nå for å kutte kraftig i klimagassutslipp de neste 10 årene, og vi skal kutte enda mer frem mot 2050. Europa kutter i kullkraftverk og erstatter med sol- og vindkraft. Vi har et ansvar for å gjøre det vi kan for å nå de målene vi har satt oss.

Da må dette gjenspeiles i praktisk politikk. Målet vårt som samfunn må være å løfte frem industri som drives på en bærekraftig måte, som har lave utslipp i både produksjon og produkt.

Petroleumsnæringen vil ikke klare dette, så lenge det er et mål at produktet, nemlig olje og gass skal forbrennes et eller annet sted i verden.

I KrF er det delte meninger om vi bør gå for en sluttdato for olje- og gassproduksjon og om vi skal si nei til oljeleting i nye områder. Noen er også skeptiske til formuleringen om at vi skal «legge til grunn at storskala petroleumsaktivitet på norsk sokkel går inn i en sluttfase».

Denne formuleringen er ikke egentlig et politisk standpunkt, det er en beskrivelse av virkeligheten. I perspektivmeldingen for 2021 blir det påpekt at det er oljeprisen som først og fremst vil føre til at mellom 50.000 og 90.000 arbeidsplasser forsvinner fra petroleumsnæringen de neste 10 årene.

Etter oljeprisfallet i 2014 forsvant rundt 80.000 arbeidsplasser i denne næringen. Dette skjer helt uavhengig av en satt sluttdato for olje og gass. Derfor mener jeg KrF bør beholde formuleringen slik den står.

Den viktigste inntektskilden vi har er arbeid, ikke olje og gass. Når vi nå ser at det vil bli færre arbeidsplasser tilknyttet denne næringen, fordi den utkonkurreres, er vi nødt til å gjøre politiske grep for å skape arbeidsplasser i andre næringer som er bærekraftige.

Det er det som vil holde velferdssamfunnet vårt i gang. Da er det essensielt at vi plasserer pengene og ressursene der vi vil få mest uttelling i form av bærekraftige arbeidsplasser.

Derfor kan det også være fornuftig å sette en sluttdato, slik at vi på en kontrollert måte kan vri statlige investeringer over til nye næringer. Målet er å gå fra fossilt til fornybart. Slike mål må få konsekvenser og løsningen er omstilling.

Mange heier på omstilling, men ønsker at staten skal fortsette å ta leterisiko for olje- og gass-selskapene.

Problemet med petroleumsskattereglene slik de er nå, er at staten kan ende opp med å investere mye i prosjekter som aldri blir noe av eller som aldri har stor nok inntjening til at det lønner seg for staten å investere.

Petroleumsnæringen kan ende opp med å utvinne og produsere fra felt som uten statens bidrag, ikke hadde vært lønnsomme. Det bør ikke være statens oppgave å gjøre industri som er ulønnsom, og som har store utslipp, lønnsom.

Det man oppnår med dagens petroleumsskatteregler er å forsinke og å forhindre omstilling. Derfor må de endres, og jeg håper KrF går inn for dette på sitt landsmøte senere i april.

Mange i min generasjon er bekymret for hva slags samfunn vi får dersom de som sitter med makten i dag ikke tør å ta de grepene som trengs for å sikre et levelig klima og miljø og et bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden. Jeg håper KrF tør.