Avgjørende dager for Irak

Det er minoritetene i Irak som lider mest når de store gruppene barker sammen.

Historien om hvordan de kristne ble drevet ut av Irak er ikke ferdig fortalt. Hvis regjeringen i Bagdad og kurdiske selvstyremyndigheter nå ikke besinner seg, er det fare for ny voldelig konflikt. I så fall kommer kristne og andre minoriteter i skvis enda en gang.

Det har vært en skjebneuke i Irak. Mandag gikk inn­byggerne i de kurdiske selvstyreområdene til valgurnene for å stemme ja eller nei til kurdisk uavhengighet.

Både Tyrkia, Iran og regjeringen i Bagdad hadde advart mot folkeavstemningen, likevel gikk valget som planlagt. Sosiale medier var fulle av kurdere avbildet med lilla pekefingre, selve beviset på at de hadde deltatt i valget og dyppet fingeren i blekk.

På tirsdag sa Tyrkias president Erdogan at han vil vurdere krig for å stoppe danningen av en kurdisk stat. Samme dag krevde den irakiske statsministeren al-Abadi at kurderne skulle gi fra seg kontrollen over regionens flyplasser.

Dagen etter, samtidig som det ble kjent at hele 92 prosent hadde stemt ja til uavhengighet, krevde den irakiske statsministeren at avstemningen måtte annulleres. I går ettermiddag skulle flyplassene stenges klokken fem, norsk tid.

Forholdet mellom Kurdistan og Bagdad er iskaldt. Folk venter i spenning på neste trekk. Igjen speiler sosiale medier den politiske utviklingen.

De lilla pekefingrene er borte fra Facebook-feeden. I stedet ber irakere om forbønn for landet sitt og legger ut slagord om fred. «Hvis vi gjengjelder øye for øye, blir hele verden blir blind», skriver én av dem.

Mens jeg har fulgt med på nyhetene denne uken, har tankene gått tilbake til Qaraqosh, den største av de kristne byene på Ninivesletten. Byen ble gjenerobret fra IS på senhøsten i fjor.

Da jeg var der i vår, så den fremdeles ut som en krigssone. Ødeleggelsene var voldsomme. Hvert eneste hus var plyndret og vandalisert. Mange var bombet i stykker. Andre var totalt utbrent. Midt i kaoset hadde mange familier ­flyttet tilbake.

De hadde ikke tålmodighet til å vente på at noen utenfra skulle hjelpe dem, men brettet opp ermene og gjøv løs på gjenoppbyggingen. I nesten tre år hadde de levd som internflyktninger i Kurdistan.

Nå var de inderlig takknemlige for å være hjemme igjen. Gleden og pågangsmotet gjorde voldsomt inntrykk. Der jeg bare så ødeleggelser, så de hjemvendte flyktningene for sitt indre øye hvor fint alt skulle bli når de vandaliserte hjemmene var ryddet og reparert.

Alle var likevel ikke like optimistiske. I flyktningleirene i Kurdistan hørte jeg folk diskutere om de skulle emigrere utenlands, slik så mange allerede har gjort, eller ta sjansen på å flytte hjem.

De var redd IS skulle komme igjen under andre navn, og de minnet meg på at dette ikke var første gang de hadde flyktet. Etter invasjonen i 2003 har radikale grupper angrepet kristne og andre minoriteter gang på gang.

LES OGSÅ: Nytt liv i byen IS tømte

Det er ikke vanskelig å skjønne kurdernes ønske om selvstendighet. Samarbeidet med regjeringen i Bagdad har vært dårlig lenge. Bagdad har strupt økonomien i Kurdistan ved å holde tilbake lønninger og økonomiske overføringer.

De kurdiske peshmergastyrkene har dessuten spilt en avgjørende rolle i kampen mot IS, der regjeringshæren kom til kort. Prisen kurderne har betalt for dette er 1700 falne soldater og mer enn 10.000 som er skadd for livet.

Kurdistan har dessuten vært den eneste trygge havnen for kristne og andre på flukt. Nå vil kurderne ha betalt for innsatsen. Historien har vist dem at kurdiske interesser lett blir ofret i stormaktenes spill. Slik er mandagens valg et uttrykk for at kurderne vil ta regien selv.

LES: Urolige Irak ble norske Kristinas hjem

Selv om det ikke er vanskelig å forstå bakgrunnen for mandagens valg, er spørsmålet likevel om det var klokt. Skulle det verst tenkelige skje, at Bagdad gjør alvor av å bruke våpenmakt, slik statsminister Abadi har truet med, vil det være en katastrofe for de etniske minoritetene i området.

Skulle Bagdad bruke våpen mot Kurdistan, kan de kristne byene på Ninivesletten igjen bli slagmark. De ligger som et perlekjede i de omstridte områdene som raskt kan vise seg å bli frontlinje i en konflikt. I så fall blir de kristne drevet på flukt, enda en gang.

Irakerne har lidd i årtier. Krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet krevde over en million liv. Så kom Gulfkrigen, fulgt av tøffe internasjonale sanksjoner, før invasjonen i 2003 ble starten på borgerkrig, kaos og lovløshet.

Til slutt angrep IS. Nå, endelig, øynet man en mulighet for fred, selv om folk var klar over at nye konflikter ligger latent. Det er vårt inderlige håp at partene nå legger bånd på seg og søker dialog fremfor våpen.

Det holder nå. Irakere flest har lidd nok. Og det har de kristne, yazidiene og de andre minoritetene også. For har historien vist at kurderne ofte trekker det korteste strået, har den så absolutt også vist at det er minoritetene i Irak som lider mest når de store gruppene barker sammen.

Les: IS er vekk, Abu Samir vil flytte hjem